Ikke skyld på liberalteologene

Selvsagt tror vi på det, selvsagt bekjenner vi oss til det, men vi har så mange andre ting å fremheve i forkynnelsen enn nettopp korset, skriver Tarjei Gilje på lederplass i Dagen.

En kollega av meg fortalte for ikke så lenge siden om en tankevekkende opplevelse på en gudstjeneste hvor hun var til stede.

Det ble vist en video hvor noen av ungdommene i menigheten svarte på hvem Jesus er. Og ungdommene svarte på mange måter godt for seg. Men min observante kollega merket seg likevel noe som hun undret seg over: Ingen av dem brukte ordet «frelser».

Tilfeldig? Kanskje. Eller kanskje ikke?

«Ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft», skriver apostelen Paulus i 1. Korinterbrev. Helt fra kirkens begynnelse har det vært noe ubehagelig ved korset. I seg selv representerer det en historie om noe som er langt mer enn ubehagelig.

Men dette ligger såpass langt unna oss i både tid og tanke at vi klarer å forholde oss litt mer abstrakt til det. Men mer enn det rent fysiske minner korset oss også om ubehagelige sider ved oss selv og livene våre. Så det finnes flere grunner for at det kan være fristende å holde korset litt på avstand.

I vår tid kan det virke lettere å forholde seg til Gud enn til Jesus. «Gud» har blitt et såpass omfattende begrep at det kan romme mer enn Bibelen forteller om. Dermed kan vi snakke om Guds kjærlighet uten at det egentlig utfordrer oss. Snarere kan Guds kjærlighet gi oss uforbeholden bekreftelse, uten at vi med det trenger å tenke på behovet for omvendelse.

Også i sangene vi synger kan det være lettere å omtale Guds godhet enn vår egen ondskap. Korset står som en vedvarende og nærmest plagsom påminnelse om synd. I syndsbekjennelsen har formuleringene endret seg fra «den onde lyst» til «lysten til det onde», til dagens «med det jeg har gjort og det jeg har forsømt». Det er ikke bare det at Gud har blitt snillere, det ser også ut for at vi mennesker har blitt snillere. Tilsynelatende, i hvert fall.

Så er det lett å skylde på liberalteologene. Men det blir for enkelt. For denne mer eller mindre utilsiktede uviljen mot å fremheve korset ser ut til å være ganske utbredt. Det er selvsagt mer forlokkende å snakke om nåde og kjærlighet enn om synd og soning. Men hvilken mening har det ene uten det andre?

Hjemme i hyllen har jeg en bok som heter «Det eksplisitte evangelium». Den er skrevet av en amerikansk pastor som er svært nøye med å faktisk fremholde menneskets syndeforderv og behovet for tilgivelse. Det gir livet et alvor, men det gir også livet en dyp frihet.

Et kristent menneskesyn kan virke pessimistisk, men er i realiteten motsatt. Med den dype erkjennelsen av at det bor litt av hvert inne i oss, kan vi også finne hvile og frihet i at Guds trofasthet langt overgår vår troløshet. Et kristent menneskesyn er derfor grunnleggende realistisk.

Ikke så sjelden får jeg en fornemmelse av at vi i kristne sammenhenger i dag har lett for å ta korset for gitt. Selvsagt tror vi på det, selvsagt bekjenner vi oss til det, men vi har så mange andre ting å fremheve i forkynnelsen enn nettopp dette.

Men hva slags åndelighet er det vi da legger til rette for? Hvis Kristi kors bare er en forutsetning, hvilket gudsbilde er det da vi formidler? Er det da rart hvis ungdommene først og fremst vil fremheve andre sider ved Jesus enn det at han er deres frelser? Spørsmålet er ikke bare hvilke intensjoner vi har, men hva vi faktisk legger vekt på.

Flere har sagt at den Gud vi kjenner er den Gud vi synger om. Det er mye sant i det. Det er også sant at det som ikke blir forkynt, lett blir glemt. Når det gjelder korset, er det lite sannsynlig at det blir konsekvent utelatt i en uttalt kristen sammenheng. Men det kan fort komme i bakgrunnen.

Vi kan fort bli så opptatt av det vi mener «Gud gjør i dag» at vi glemmer hvem vi selv er og hvem Gud er. Og så er det noe nesten irriterende i å stadig skulle vende tilbake til syndsbekjennelsen. Men: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett», leser vi i Johannes’ første brev.

«Ave crux spes unica» heter det i et uttrykk som dateres helt tilbake til 500-tallet. «Vær hilset, kors, mitt eneste håp».