Ikke musikkformene i seg selv, men misbruket av dem er saken

I et innlegg publisert på dagen.no 8/7 («Er musikk et adiaforon?») forsøker Per Bergene Holm å argumentere for at musikk ikke er et adiaforon. Tidligere har han jo hevdet at kong Davids improviserte musikalske lek/dans omtalt i 2 Sam 6,14–16 + 20–23 og 1 Krøn 15,27–29 var noe som «Gud hadde imot».

Men det motsatte er tilfelle, i og med at teksten i 2 Sam tydelig impliserer at Davids kone Mikals ringeakt for David – da hun så ham «hoppe og danse» – var dét som «Gud hadde imot»! En innrømmelse av at han her tok feil, hadde vært på sin plass fra Bergene Holms side, synes jeg.

Bergene Holm velger denne gangen å tilnærme seg musikkspørsmålet med noen filosofiske betraktninger over moderne kunst i alminnelighet. Mye av det han her skriver, vil de fleste kristne uten tvil kunne være enige i. Men når han prøver å overføre dette til musikkens verden, så går det galt igjen.