Ikke bruk for «sårede kristne»

– Skal menigheten alltid søke nytt og ikke forbinde de med «verkende sår»? Skal disse «sårede» bli liggende ved veien, forbigått av religiøse ledere og menigheten - og overlatt til omstendighetene?

«Elsk hverandre inderlig av hjertet» 1. Pet 1.22. 1. Joh 3.18

«Mine barn. La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!»

Jeg sitter her og tenker på disse versene. Det plager meg litt. Eller kanskje det er rettere å si at jeg plages av det sprik jeg opplever mellom det jeg leser her og det jeg erfarer og har erfart fra kristne i menigheter.

Jeg og min mann har opplevd at livet ikke helt har blitt som en forventer. Ting har gått i stykker, men igjennom alt er troen blitt bevart. Vi har måttet begynne på nytt i voksen alder og i den prosessen også finne et nytt menighetshjem.

Vi har aktivt prøvd å «komme inn» i flere kristne sammenhenger de siste årene. Vi har vært på møtene, vært åpne med ledere og med menighetens medlemmer. Vi har tatt initiativ og invitert og spandert. Vi har vært positive og stilt opp, men opplever allikevel at vi ikke får kontakt. Resultatet er at vi på disse årene ikke klart å få venner i en menighet.

For oss som ikke lenger har nettverket fra oppvekst og skoletid rundt oss er det ekstra viktig å komme inn i fellesskapet i menighetslivet. Vi har flere ganger bedt om å få komme inn i en gruppe (cellegruppe/husgruppe/husmenighet), men vi har ikke fått tilbud om noe. Min mann har til og med invitert seg selv inne i en etablert gruppe, men fikk kort svar at gruppen nå var full.

For en tid tilbake pratet jeg om temaet sårede kristne med en bekjent. Under samtalen husket jeg plutselig ting som ble nevnt på et møte jeg var på, for mange år siden. Jeg husket et utrykk som ble brukt: «Sårede kristne.» I betydningen sitter på gjerdet, bitre, negative, kranglevorne, snakker fra sårede følelser, kommer ikke videre.

Jeg har grunnet på dette utrykket, og jeg undres på om dette gjenspeiler en oppfatning flere menighetsledere har om kristne som av ulike årsaker må finne et nytt fellesskap og ikke er 20 år lenger, og i tillegg har noen arr på «kroppen».

Om denne type kristne blir pratet om og diskutert over kaffekoppen på lederseminarer og samlinger og muligens og fryktet.

Om denne type kristne da er enklere å håndtere hvis de blir puttet i båsen ««sårede kristne» med underliggende forutintatthet at de har «valgt det selv – vi kan ikke gjøre noe – problem løst»-tankegang.

At disse «sårede kristne» blir B-produkter i kristne sammenhenger og en håper at de ikke kommer hit til oss. De er ikke helt velkomne, for de er så slitsomme. «Ikke plag oss med deres erfaringer, spørsmål og behov...»

Det er enklere og kjekkere å «kjøpe nytt» enn å reparere noe som litt skakt, men som allerede er der. «Gi oss de som er attraktive for oss. De vellykkede og de kule, de som har ambisjoner om noe stort og som lykkes. De som er unge og ennå uberørte av livets skole. De vi kan forme selv. De som vi kan bruke..»

Jeg hører ekkoet fra min ungdom – det var jo slik jeg og min mann var. Vi var unge, vi ble med, vi ble formet, vi ble brukt – men så gikk ting galt. Og nå er vi plutselig et problem, puttet i bås: «sårede kristne». Jeg følger tankegangen om at en velger løsninger i livet og at det å holde fast på negative erfaringer og følelser er et slikt valg. Jeg er enig i at denne løsningen i lengden ikke er bra for noen.

Men skal menigheten alltid søke nytt og ikke forbinde de med «verkende sår»? Skal disse «sårede» bli liggende ved veien – forbigått av religiøse ledere og menigheten - og overlatt til omstendighetene?

Spørsmålet er om det kommer en barmhjertig samaritan. For hva om disse kristen ikke er sårede, i betydning bitre, negative, men i virkeligheten lengter og søker etter ekte fellesskap med andre troende. De er bare fått en real omgang juling av omstendighetene. Hva om dette fellesskapet blir herberget der legedom og gjenopprettelse flyter. Men hvis ingen tar disse «sårede» inn, men avviser, hvor skal de da gå?

Hvem skal disse sårede da søke fellesskap med? Kunne få be med noen, kunne får dele hjerte med noen og oppmuntre og bli oppmuntret. Hva om disse «sårede», gjennom livets skole, har erfart at Jesus faktisk holder og at dette ikke lenger er teorier fra en plattform, men levd liv.

At det under den slitte overflaten er en fast tro og glød bygget gjennom time etter time i samtale med Ham om visdom og retning for alt som ikke står tydelig i Bibelen, ikke prekes fra en plattform eller ikke skrives i siste bok. Samtaler om livet og alle dets merkverdigheter – der en må vandre steg for steg og til tider ikke ser mer enn Hans løfter.

Hvem skal de gi videre den visdommen til?

Hvem har bruk for disse «sårede kristne»?

Jeg opplever at den plass jeg er mest ensom i hele verden – er i foajeen i menighetene. Der vi skal mingle og prate og bygge fellesskap. Det fungerer ikke.

Min mann og jeg har stått der alene søndag etter søndag. Skuet ut over mylderet av brødre og søstre og tenkt «nå gjelder det. Jeg skal ta initiativ – prate med noen, by på meg selv. Ok, hvem skal jeg prate med?»

Vi har tatt kontakt og pratet med noen, men ikke fått «napp».. Noen prater litt for så å bli opptatt med å hente kaffe, noen hilser bare kort og svinser videre. Vi har og regelrett blitt etterlatt og gått ifra når noen mer «populære» kom i nærheten.

Så tilbake til bibelverset.

Hva er det med disse nåtidens kristne i menighetene? Har vi det for godt til at vi egentlig trenger hverandre? Det er et tankekors at både jeg og min mann, uavhengig av hverandre, opplever ufrelste mennesker mer varmhjertede, ekte og nære enn de som er brødre og søstre i Gud. Hvis disse våre venner ble frelst, kan jeg pr i dag ikke ta de med til noe menighetsfelleskap. De vil jo bli ødelagt.

Det står om Jesus at «Da Han så folket – fikk han inderlig medynk med dem».

På bibelskole lærte jeg: «Hva lederne ser, ser menigheten.»

Hvordan skal jeg tolke dette i lys av det jeg har skrevet ovenfor?

Det jeg hører ledere i ulike sammenhenger prate om er teorier. Teorier om menighetsbygging, kommunikasjon, relevans for dagens samfunn, søken etter å være spiselig – tilrettelagt og smakfulle for verden. Er det dette lederne ser? Ser de ikke folket? Uansett i hvilke tilstand: Såret, ukjent, fattig, rik, populær eller ikke, ung eller gammel. Jo, folket på misjonsmarken, folket i andre land i krise og forfølgelse. Ikke at jeg vil sette grupper opp mot hverandre, men jeg undres. Er det i dag lettere å be for ukjente mennesker enn brødre og søstre rett foran dem? Vårt forbilde, Jesus, tok i mot alle som kom til Ham.

Kanskje er min mann og jeg plassert i båsen «sårede kristne». Vi oppfatter ikke oss selv som sårede, men vi forstår og erfarer gang på gang at vi passer ikke helt inn i menighetene. Vi er ikke verd å bruke tid på. Vi har levd for mye, sett, erfart og følt for mye. Tross dette har vi bevart troen. Vi tror allikevel, vi elsker allikevel og vi gir allikevel. Men trist er det uansett å ikke ha et hjem. Tungt er det også til tider å ikke ha et fellesskap, noen å dele byrdene og gledene med. Uansett har vi erfart en ting: Han er nok for oss, for Han har vist oss nåde.