Hva er gode nyheter?

Det er å male Kristus for denne generasjonen der hvor de kjenner at det trykker som mest. Det er å nå frem med nådens budskap til dem som bærer byrden av stress, prestasjon, fasadebygging og overveldelse.

Hva er gode nyheter til vår kultur og vårt land?

Det er klokt å holde dette spørsmålet høyt i bevisstheten når en leser aviser, lytter til mennesker og følger med på ulike sosiale medier.

Jeg anser det å være min oppgave som forkynner å holde meg oppdatert, og på den måten forsøke å øke min treffsikkerhet overfor dem som jeg forkynner til.

I de siste ukene har det dreid seg om «generasjon prestasjon» i mange av de store avisene.

Som far til en tiendeklassing har jeg fått med meg at ungdom nå for tiden gjør mindre ugagn, drikker mindre alkohol og er snillere enn tidligere ungdomsgenerasjoner.

Like fullt skjer det et stille opprør, som politisk redaktør Hanne Skartveit i VG så tydelig fikk frem i sin kommentar den 20. september under overskriften « Det tause opprøret».

Hun skriver: «Dagens ungdomsopprør er en taus protest, uten talspersoner, uten sentral ledelse. Alt er redusert til individet. Her er alle hver for seg. Her ligger tragedien.»

Byrdene av den individuelle livstolkningen ligger nå på skuldrene til den enkelte ungdom.

Summen av flere tiår med kampen for uavhengighet fra sosiale strukturer, familiens nedarvede forventninger og religiøse bindinger har nådd frem til en generasjon som har blitt oppdradd til å tenke og handle som individualister fra barnehagen av.

For denne generasjonen er det ikke tilstrekkelig å være flink til noe, her skal man helst være flinke i mest mulig! Flink på skolen, flink i idrett og jobbe målrettet med lysende fremtidsplaner.

Enhver er ansvarlig arkitekt for egen lykke, og denne generasjonen tar dette ansvaret til krampen tar dem. Det blir nesten noe bibelsk over det når Hanne Skartveit påpeker at «De unge måler seg selv og hverandre mer etter hva de får til enn etter hvem de er.»

På søndag kalte jeg dette for den «sekulære selvrettferdigheten». Den er i slekt med den religiøse selvrettferdigheten fordi den skaper det samme i den enkelte: Det evige jaget etter å samle poeng for å bli godtatt. Selvrettferdighet er ikke bra for noen, verken den sekulære eller den religiøse.

Den polske sosiologen Zygmunt Bauman har omtalt individualismen som en skjebne. Den tyske sosiologen Ulrich Beck advarte første gang med sin bok Risikosamfunnet i 1986. Og de er ikke de eneste røstene som har advart mot det som skjer akkurat nå i den oppvoksende generasjonen. Både sosiologene og filosofen har advart lenge, men det er vi som kristen kirke som skal dele gode nyheter i en tid som denne.

Så hva er gode nyheter for «generasjon prestasjon»?

Det er å male Kristus for denne generasjonen der hvor de kjenner at det trykker som mest. Det er å nå frem med nådens budskap til dem som bærer byrden av stress, prestasjon, fasadebygging og overveldelse.

Det er de gode nyhetene.