Steinet for å tro på Jesus i Nasaret

Han ble en kristen. To ganger ble han steinet og holdt på å dø, men faren og broren grep inn og reddet han.

– Jeg kommer ikke utenom Jesu klare utfordring: Den som skjemmes ved meg for mennesker, han vil jeg skjemmes ved for min Far i himmelen. Jeg kan ikke la det skje med meg, og vil bekjenne troen på Ham uten å skjemmes for mennesker uansett hva de måtte gjøre med meg, fordi jeg har møtt Hans tilgivende kjærlighet og nåde. Han er verdt at jeg gir mitt liv for Ham, smiler den åpenhjertige og uredde araberen Wisam Ali.

Vi sitter på en kafé midt i Nasaret uten at Wisam bryr seg det minste om folkene ved bordene rundt oss måtte høre hva vi prater om. Frimodigheten og tryggheten formelig stråler av han mens han forteller om sitt begivenhetsrike liv.

Avslørt

I et familieråd våren 1997 med nærmere 20 mannlige ledere til stede ble den 22 år gamle Wisam avslørt. Immamen som var hans onkel, kastet den første steinen. Dermed haglet det med steiner fra alle mennene i kretsen rundt Wisam. Han skulle dø fordi han hadde forrådt islam. Bare inngripen fra hans far reddet livet til Wisam. Et par uker senere skjedde det igjen.

Wisam Ali kommer fra den store og dominerende Ali-familien i Nasaret, den største av de seks slektene i Jesu hjemby. Familien er en radikal, religiøs muslimsk familie med stor innflytelse i byen både religiøst og politisk.

Faren ville at Wisam skulle bli den neste lederen i familien, og fem år gammel ble han sendt til en koranskole der han lærte islamsk lov pluss store deler av Koranen og Hadith utenatt.

– Jeg skulle bli den framtidige lederen for eldsterådet i klanen. Det eldsterådet bestemmer, er gjeldende lov både i familien og utad i samfunnet, forklarer Wisam.

Tvil og uro

Som årene gikk og Wisam ble eldre, ble han urolig.

– Det vokste fram en tanke om at det var noe som manglet i islam, at det var noe galt. Da jeg var 15 år gammel, begynte jeg å lete etter svar andre steder enn i islam, etter noe som kunne fylle tomrommet inni meg.

Søsteren arbeidet hos noen kristne i Nasaret. De drev et helsesenter og underviste i språk, og hun tok Wisam med og viste han stedet. Han ble slått av hvor vennlige de var, men han nektet å akseptere det de drev med, for de holdt nemlig sabbaten. Det likte han dårlig.

Kort tid etter reiste søsteren til Østerrike for å studere medisin, og Wisam ble alene med den nagende tvilen. 17 år gammel brøt han med familien og dro til Dødehavet der han arbeidet på kjøkkenet på et hotell.

Hoppet av

– Det kom som et sjokk på familien og var en ren skandale. De kunne ikke forstå og ville ikke akseptere at jeg hadde «hoppet av» de planene de hadde for meg, sier Wisam.

Han ble kontaktet av folk som drev med gambling, og ble trent opp i slåssing og rene «gateslag». Da Wisam ville ut av dette miljøet, forsøkte de tre ganger å drepe han. Skutt og i bevisstløs tilstand ble han brakt til hotellet, som la han inn på et rom der de stelte godt med han.

– De fortalte at to menn hadde brakt meg til hotellet og sagt i resepsjonen at jeg skulle bo der i seks måneder. Regningen betalte de der og da, og så forsvant de, forteller Wisam.

En tid etterpå «rømte» han hjem til familien i Nasaret, men Wisam trivdes ikke. Han ringte til søsteren i Østerrike, som fortalte at hun hadde søkt å få kontakt med han. Der og da foreslo hun at han skulle komme til Østerrike der han kunne studere jus. Men for å klare det, måtte han først studere tysk i et år.

Spesiell språkskole

Sommeren 1995, 20 år gammel, kom Wisam til en språkskole i den lille byen Bogenhofen nord for Salzburg. På jernbanestasjonen ble han møtt av en kjekk ung mann som het Roman, som arbeidet på skolen. Det var sommerferie og ingen studenter på skolen, så Roman satte Wisam til forefallende arbeid.

I begynnelsen av september kom studentene, og språkstudiet begynte.

– Det var så flott å være der, langt borte hjemmefra. Men så fikk jeg en lapp der det stod at jeg måtte være med på morgen- og kveldssamlingene. Lørdag så jeg at alle var pyntet og gikk i kirken. Jeg ble nærmest sjokkert og spurte søsteren min hva slags sted hun hadde tatt meg til, forteller Wisam.

Søsteren opplyste at skolen ble drevet av Adventistene, et kristent trossamfunn.

– Jeg ble irritert på henne og reagerte med å ta min muslimske tro mer alvorlig enn noensinne. Jeg åpnet vinduet hver morgen og ba til Allah, og jeg leste Koranen mer enn før. På skolen ble det undervist i Bibelen. Men jeg var opplsukt av tanken på å vise dem at de tok feil og at Bibelen var en forfalsket bok, forteller Wisam.

Alt stilte han spørsmål ved, ofte på en nokså aggresiv måte. Dermed begynte de andre studentene å unngå Wisam, og ledelsen ba søsteren å få han ut av skolen.

– Gi han en sjanse til, var søsterens reaksjon.

Pinlig spørsmål

En dag kom en ukjent dame og spurte hvordan det stod til med søsteren. Wisam sa hun hadde det greit.

– Og hva med hennes forlovede, Roman? spurte damen.

Wisam ble forskrekket. Søsteren hadde ikke fortalt at hun var forlovet.

– Og du vet ikke at hun er kristen, at Roman er pastor og at de skal gifte seg? spurte damen.

Wisam var forferdet. Dette ville lamslå familien og være den største skandale som kunne skje.

– Du kan ikke forestille deg reaksjonene i familien på slike opplysninger. I vår sammenheng er det far som bestemmer hvem datteren skal gifte seg med. Og å forlate islam, er det dødstraff for, sier Wisam.

Han ringte søsteren og konfronterte henne med det han hadde fått vite. Han anklaget henne for å forråde familien og bringe skam og vanære over dem.

Søsteren svarte at hun hadde møtt Jesus og kunne ikke for noe på jord forlate troen.

– Jeg svarte med å si at jeg måtte fortelle det til foreldrene og til familierådet hjemme i Nasaret, noe hun hadde forståelse for at jeg ville gjøre.

LES OGSÅ: Vil skape sjokkbølger med bønn

Stor skandale

Ved årsskiftet dro han hjem og gikk rett til faren og fortalte at søsteren var blitt en kristen. At hun skulle gifte seg våget han ikke si. Det ble innkalt til familieråd om søsteren, og skandalen var et faktum. Dette var mot den muslimske tradisjonen og kulturen, imot den islamske tro og et direkte svik mot alt og alle.

– Etter høylydte klager og utrop bestemte familierådet at jeg skulle dra tilbake til Østerrike for å ta livet av henne. Det er straffen for å forlate sin tro og forråde sin familie, sier Wisam.

Tilbake i Østerrike var ikke søsteren lenger på skolen, men hadde flyttet til Wien. Wisam ringte henne og sa rett ut at han hadde fått i oppdrag å drepe henne.

– Jeg kan ikke stanse deg i det. Men først krever jeg at du lærer deg å snakke flytende tysk, sa søsteren.

Wisam svarte at det trengte han ett år på å klare, så skulle han ta henne.

– Da trenger du ikke lete etter meg. Jeg skal komme til deg, svarte søsteren.

Wisam svarte at det var en avtale, men han la til:

– Dersom du ikke kommer innen ett år, skal jeg drepe én kristen for hvert år du ikke møter opp! Og jeg mente det jeg sa. Når vi sier slikt, mener vi det, legger Wisam til.

Leitet etter feil

Resten av skoleåret brukte Wisam til å lete etter alt som var feil ved Bibelen, noe som skapte enda større avstand mellom han og de andre studentene på skolen. Da sommeren kom 1996, ble han satt til å arbeide i hagen, og han fikk mye tid til å tenke.

En dag ble Wisam kontaktet av banken, som ba han komme straks og ordne opp i noen problemer, ellers ville de kansellere bankkontoen hans. Wisam gikk til sin arbeidsleder og ba om fri for å gå i banken.

– Mannen svarte at hvis jeg gikk, fikk jeg ikke komme tilbake. Han satte meg til å grave ei grøft som var 14 meter lang og som det ville ta hele dagen å fullføre, forteller Wisam.

Mannen gikk sin veg, det var en svært varm dag, og Wisam sovnet der han satt og sturte.

– Da fikk jeg en visjon. Jeg så et blendende lys, og hørte en stemme som sa: Frykt ikke! Jeg er med deg!

Wisam våknet, og imot han kom en av de gode bibellærerne på skolen. I hånden hadde han en appelsin. Læreren spurte om han var den unge araberen fra Israel.

Da Wisam svarte bekreftende, ga læreren han appelsinen.

– Hvem er så du? spurte Wisam selv om han visste hvem han var.

– Jeg er en som tror på Gud – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, svarte læreren.

– Jeg takker for appelsinen, men jeg avviser troen på din Gud, svarte Wisam.

Dermed snudde læreren og gikk sin veg. Like etterpå sovnet Wisam igjen, og nok en gang dukket visjonen opp: Et sterkt lys og en stemme som sa: Frykt ikke!

Tre ganger skjedde det samme, men tredje gangen spurte Wisam læreren:

– Hvorfor er du annerledes enn alle de andre på skolen?

– Fordi jeg har opplevd Guds store nåde og kjærlighet, og fordi jeg er glad i deg, svarte læreren.

– Men jeg har aldri opplevd kjærlighet, jeg vet ikke hva det er, svarte Wisam.

– Du må tro på min Gud og Hans Sønn, Jesus, svarte læreren.

– Det vil jeg gjerne høre mer om, sa Wisam.

Læreren inviterte han til å komme innom samme kvelden for å høre mer om denne troen. Så gikk han sin vei.

Ba til Gud

Men framfor Wisam stod et veldig grøftearbeid. Han la seg flat på jorden og begynte å be til Bibelens Gud om hjelp. Så satte han i gang å arbeide. På tre og en halv time var grøften ferdig.

Han gikk til arbeidslederen og ba han komme og se hva han hadde gjort. Mannen kunne ikke tro sine egne øyne, og spurte hvordan han hadde klart det.

– Jeg sa jeg for første gang i mitt liv hadde bedt til lærerens Gud om hjelp, sa Wisam.

Lederen sa han trodde ikke på slikt, og la til at Wisam måtte være besatt.

Etterpå kunne han gå i banken, og problemene løste seg.

Wisam hadde bekjent sin tro på Gud, og med lærerens hjelp fikk han se og oppleve evangeliet. Han ble en glad kristen og begynte å studere teologi, og i stedet for å ta livet av søsteren, brukte han alle anledninger til å hjelpe henne. Desember 1996 mens det lå snø på bakken ble Wisam døpt i et utebasseng. En uke etterpå ble søsteren gift.

Wisam var i full gang med teologistudiene, men det plaget ham at han skammet seg over det valget han hadde tatt – at han var blitt en kristen. Hjemme i Nasaret var det ingen som visste hva som hadde skjedd. I Bibelen leste han Jesu ord om at de som skammer seg over Han for mennesker, skal Han skamme seg over for sin Far i himmelen. Dette måtte Wisam gjøre noe med.

Hjem til Nasaret

Påske 1997 dro han hjem til Nasaret på to ukers ferie. Planen var å gå rett til faren og fortelle om sin tro på Jesus. Men på flyplassen møtte det opp fem-seks biler med nær familie som ønsket han velkommen hjem, og i Nasaret ble han kjørt rett til sin brors hus der hele familien og eldsterådet var samlet på plassen utenfor. Rådet består av åtte menn, men mennene i hans nærmeste familie var der også, så i sirkelen på gårdsplassen satt det til sammen rundt tjue menn. Wisams storfamilie er den mektigste i den vestlige delen av Nasaret og teller 1.800 menn over 18 år. Kvinner teller ikke med, de har ingenting å si i viktige saker.

– Jeg ble plassert midt i sirkelen, og først kom alle de vanlige spørsmålene om hvordan det stod til og hva jeg hadde gjort. Så kom spørsmålet om det oppdraget jeg hadde – å ta livet av min søster. Jeg svarte at hun fortsatt var i live, forteller Wisam.

Svaret ble ikke godt mottatt. Imamen som er hans onkel, spurte så hvordan det var med hans tro.

– Glad og smilende svarte jeg at den aldri hadde vært bedre.

På nytt spurte imamen om hans tro, og Wisam svarte han hadde det helt perfekt.

Men onkelen var mistenksom og spurte om han ba fem ganger om dagen og studerte Koranen.

– Jeg svarte: Jeg har et spørsmål til deg: Hvem er den store Skaperen?

Imamen svarte Gud.

– Hvem er det som kan helbrede? spurte Wisam videre.

Igjen svarte onkelen Gud.

Wisam spurte så hvem som er i stand til å reise folk opp fra de døde, og immamen svarte nok en gang Gud.

– Hvis det er Gud som har makt til dette, hva betyr det da at Koranen forteller at Jesus gjorde alt dette? spurte Wisam.

NULLTOLERANSE: – Det finnes ikke toleranse i islam. Islams gud, profetens budskap og hele konseptet inneholder null toleranse. Det er en religion som ikke har plass for kjærlighet og der er ingen nåde, sier Wisam Ali (39) fra Nasaret. Framfor Bebudelseskirken (bakgrunnen) står dette skiltet ved en liten moské: «Enhver som søker en annen religion enn islam, vil ikke bli akseptert, og i evigheten vil han være en av taperne.» FOTO: John Solsvik

Steinet

Onkelen ble rasende og spurte om Wisam hevdet at Jesus er Gud. Dermed tok han opp en stor stein fra bakken, kastet den mot Wisam mens han skrek at Wisam var en frafallen som måtte dø. Alle mennene i sirkelen grep etter steiner og kastet på Wisam. Snart silte blodet av han, og etter en kort stund besvimte han.

– Far hadde stått og sett på, og da han ikke klarte mer, grep han inn og stanset steiningen. Han hevdet at jeg ikke hadde sagt noe galt, og at jeg ikke hadde fått forklare meg, forteller Wisam.

En lege ble tilkalt og han ble stelt og lappet sammen igjen. Først etter åtte dager våknet han til bevissthet igjen.

Han vitnet om sin tro til faren, som ba han slutte å snakke om «dette kristne tullet». Da han to uker senere skulle returnere til Østerrike, ble han igjen innkalt til møte i storfamiliens eldsteråd.

– Igjen kom de samme spørsmålene, og de ba meg fornekte min tro på Jesus. Denne gangen hadde jeg med meg Bibelen og vitnet frimodig om Jesus – at det ikke finnes noen annen Gud enn han, forteller Wisam.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Mennene i kretsen ble rasende, grep til steiner som snart haglet over Wisams hode.

– Jeg så etter mor, og la merke til at øynene hennes var fulle av tårer. Jeg prøvde å be henne hjelpe meg. Men hun kunne ikke gjøre noe. Som kvinne kunne hun ikke nærme seg. Hun bare gråt, og jeg leste i blikket hennes at jeg måtte gi opp min tro, ellers ville jeg bli drept.

– Jeg blødde fra hodet, og var nær ved å dø. Men før jeg besvimte så jeg at min eldste bror som var svært kraftig, kom bort til meg og dekket meg. Dermed stoppet steiningen.

Etter noen dager kom Wisam til bevissthet igjen. Brødrene kom og sa de ville gi han en uke til å samle alle sakene sine. Deretter måtte han reise tilbake til Østerrike for å avslutte studiene, for så aldri å komme tilbake til Nasaret igjen.

– Når denne uken er gått, har hvem som helst i familien full rett til å drepe deg på grunn av det du har gjort. Dreper de deg, kan vi ikke dømme dem eller straffe dem. Du får én uke, sa de.

LES OGSÅ: Returnert og slått i Iran - Kristne som har fått avslag på asylsøknaden risikerer fengsling og tortur, ifølge rapport.

LES OGSÅ: – Feil om UNEs praksis

Ingen hevn

Jeg spør om han er skuffet over at noen av hans nærmeste var med på steiningen, eller om tanken på hevn har streifet han. Wisam rister på hode.

– Å hevne seg er viktig i arabisk mentalitet. Men når du gir ditt liv til Jesus, forandrer han ditt hjerte og mentalitet. Jeg kjenner arabiske kristne som tilhører ortodokse og katolske kirker, som fortsatt tror de har rett til å hevne seg – de er preget av den arabiske mentaliteten. Men en sann troende har fått et nytt hjerte. I Fadervår ber Jesus at Gud må tilgi oss slik vi tilgir våre skyldnere. Dette er en helt ny mentalitet. Jesus ber o ss å tilgi slik har har tilgitt oss. Det er ingen lett oppgave for vi er mer eller mindre stolte av natur, men med Den Hellige Ånds hjelp kan vi klare det.

– Da jeg våknet, var jeg lei meg og skuffet over at familien hadde gjort dette mot meg, og jeg gråt mye. Å gråte er også skammelig og en vanære av en mann å gjøre blant arabere. Jeg tenkte på Jesus på korset og på Stefanus som ble steinet og på hva de følte overfor de som drepte dem. Jeg ble steinet for min tro, men min lidelse kan ikke sammenliknes med lidelsen Jesus opplevde på korset. Jeg tenkte at uansett hva som måtte skje meg, så vil jeg gi han tilbake en liten bit av det han ga for meg på korset.

– Jeg husket visjonen jeg så og ordene: Frykt ikke, jeg med deg! Han kalte meg ikke for ingenting, men for et konkret oppdrag – å vitne for min familie om min tro.

Bibelstudier

Wisam reiste tilbake til Østerrike der han tok en deleksamen i teologi. Deretter dro han til Zimbabwe på et misjonsoppdrag, for så komme tilbake til Østerrike. Han flyttet til Tyskland, men jeg likte seg ikke, så han bestemte seg for å reise til S-Afrika for å fullføre sin universitetsgrad der.

I løpet av årene i Sør-Afrika ble han forelsket i ei jente som heter Audrey.

– Jeg sa jeg måtte til USA for å avslutte min mastergrad i teologi, og ba henne vente på meg. Når jeg kom tilbake, skulle vi gifte oss. Hun godtok det, og i 2004 ble vi viet i en kirke i Sør-Arika, forteller Wisam.

Da hadde han fullført studiene og tatt mastergraden i teologi ved Southern Adventist University i Tennessee, USA.

Høsten 2004 fikk Wisam beskjed om at hans eldste bror, som hadde reddet livet hans, var omkommet i en bilulykke bare 40 år gammel. Mot slutten av året fikk han også høre at de som ville drepe ham i eldsterådet, var døde. Wisam spurte da sin kone om de kunne besøke familien i Nasaret, noe hun gikk med på.

Hjem til Nasaret igjen

– Vi oppsøkte min familie og sa de måtte treffe min kone. Av høflighet tok de imot oss, men de stilte én betingelse: Vi fikk ikke lov å snakke om vår tro. Det godtok vi, og vi hadde noen fine dager i Nasaret.

Wisam og Audery dro tilbake til Sør-Afrika, men han fant seg ikke til rette. Da et år var gått, sa Wisam at han måtte hjem igjen til Nasaret. Nok en gang fulgte Audrey ham.

– Denne gangen var situasjonen så annerledes. De fleste av eldsterådet var døde, og de som var igjen, var blitt mye mykere i holdningene. De var ikke aggressive overfor meg og stilte ingen betingelser. Jeg kunne evangelisere det jeg ville. Jeg forkynte evangeliet for dem, og de likte det ikke. Men ingen stanset meg, forteller Wisam.

Fra flere land fikk Wisam invitasjoner om å undervise om islam og forholdet mellom islam og kristendom, og han gjorde flere turer utenlands. Han underviste om Koranens, om opphavet til islam, om Muhammeds lære, Muhammed som person, og om islamsk kultur. Dette holder han fortsatt på med, ved siden av å undervise i menigheten i Nasaret. Men å jobbe som pastor kan ikke hans muslimske familie akseptere.

– Jeg har et kall

– Jeg har et kall til å være pastor, men det liker min familie svært dårlig. De sier de kan godta hva som helst av meg, bare ikke det at jeg blir pastor i en kristen menighet. Det ville være en veldig skam for familien.

I 2012 dro de tilbake til Audreys hjemby i Sør-Afrika der de bodde i seks måneder. Men Wisam opplevde at Gud ville at han skulle tilbake til Nasaret.

– Jeg syntes vi var blitt så forsiktige som kristne. Vi gikk på kompromiss med samfunnet og kulturen og viste ikke alltid utad hva vi trodde på. Gud møtte meg med ordet i Markus 8, 38 om å skjemmes ved min tro. Det ble en oppvekker for meg, sier Wisam.

De reiste hjem til Nasaret der Wisam ble tilbudt jobben som direktør i familiefirmaet. De bygger og utruster nye terrenggående biler – jeeper – både til private kunder og til Det israelske forsvaret. Fordi han har forlatt sin muslimske tro, er har fratatt retten til å arve noe som helst av familiefirmaet. Faren er død, men Wisam bor i det store huset til foreldrene der også bilfirmaet ligger.

Wisam benytter enhver anledning til å vitne om sin kristne tro både overfor familien og kundene.

– Jeg har fått frie hender til å prate med folk om hva jeg vil. Brødrene mine arbeider rundt meg og lytter til det jeg sier. Jeg tror noen av dem allerede har tatt imot evangeliet, men de våger ikke vise det utad. En dag kom noen fra storfamilien og angrep meg. Da grep brødrene mine inn og sa: Den som gjør Wisam noe ondt, angriper oss! Dermed trakk de seg unna. Å si noe slikt, at de er villige til å ofre livet for en annen, er et sterkt utsagn blant arabere, sier Wisam.

LES OGSÅ: Starter bibelgruppe for konvertitter

Ingen toleranse

Han avviser påstander fra muslimer i vestlige land som hevder at islam er en fredsæl og tolerant religion.

– Det finnes ikke toleranse i islam. Islams gud, profetens budskap og hele konseptet inneholder null toleranse. Det er en religion som ikke har plass for kjærlighet og der er ingen nåde. De har en maske utad om å vise nåde, men virkeligheten er helt annerledes. De vokser opp med en mentalitet full av fordommer om at alle andre tar feil. Du er overlegen, du alene kjenner sannheten. Og mentaliteten er at alle andre skal straffes som ikke tror på islam.

– I Europa tilpasser de seg kulturen. De viser en annen maske, at de er tolerante, at de kan snakke sammen, diskutere og arbeide sammen. Men når de får deg på limpinnen, endrer ideologien seg. Når du har åpnet for læren deres, møter du en annen religion. Islam har flere ansikter, det er typisk for islam, sier Wisam.

Ikke enkelt

Han er usikker på hvor lenge han blir værende i Nasaret.

– Det er ikke helt enkelt å være en kristen og tidligere muslim her i Nasaret. Plutselig kan de klikke for noen som kan finne på å skyte meg. Kona er redd, så nå lurer vi på om vi skal flytte til et tryggere sted. Jeg har gjort min plikt og vitnet for min familie. Troen må Den hellige Ånd skape i dem, det er ikke min oppgave.

– Det finnes mange muslimer i vestlige land, og jeg kan fortsette min tjeneste blant dem og blant vestlige kristne, som trenger å høre og få øynene opp for sannheten om islam, sier Wisam Ali.

Inntil videre er han aktiv i menigheten i Nassaret, og han frykter ikke at verken dette intervjuet eller bilder av ham i avisen skal føre til noen som helst problemer for ham.

– Du er fri til å ta de bildene du vil og bruke dem i avisen, sier Wisam da jeg takker for at han stiller opp og forteller sin sterke historie.