Tent av urettferdigheten

Kari Fure har ikke blitt noen herlighetsteolog av å møte forfulgte kristne. Men midt i elendigheten og frykten har hun funnet åndelig kraft og visdom.

I går ble boken «Kims paradis - folkets tragedie» lansert under forlaget Lundes pressekonferanse. For Kari Fure, som har skrevet boken sammen med Bjørn A. Wegge og Stig Magne Heitmann, er boken et resultat av et brennende engasjement mot urettferdighet i ulike avskygninger. I tiden som journalist og etter hvert redaktør i avisen Dagen har dette engasjementet i stadig større grad rettet seg mot forfulgte kristne. Det er ikke mye som har vakt mer harme i Fure enn at flyktninger tvangsreturneres inn i Kim Jong-uns «paradis» fra Kinas grenseområder mot Nord-Korea.

Les første kapittel: Glimt fra «Kims paradis» – reisen til Nord-Korea

Nord-Korea er en av de største menneskerettighetskatastrofene i vår tid. Men fordi landet er så lukket, mobiliseres ikke verden på samme måte som når en gruppe jezidier er fanget av IS-styrker på en fjelltopp. Verden står handlingslammet, konstaterer Fure. På spørsmål om hvilken norsk person hun aller helst ville gitt boken til, nøler hun.

– Det måtte jo være noen som var i posisjon til å påvirke Kina. For Kina er nøkkelen her. Men våre relasjoner til Kina er jo ikke akkurat på topp, sier Fure.

Livsglede i tøffe kår

De tre forfatterne har hver på sin måte lang erfaring med landet som holder en udiskutabel førsteplass på Åpne Dørers verstingliste over stater med forfølgelse. I boken finnes fortellinger fra innsiden av Nord-Korea, og fra avhoppere på utsiden. Det finnes flere lignende bøker på andre språk, og Fure er glad for at det nå foreligger en også på norsk.

– Målet er å fortelle hva som skjer der, slik at verden ikke kan si «vi visste ikke».

Blant bidragene fra Fures hånd er et intervju med en svensk pinsemisjonær som forteller om menneskeligheten han har sett på innsiden av diktaturet.

– Vi har så lett for å demonisere. Denne mannen har truffet så mye livsglede og menneskelighet tross tøffe kår. Jeg har et håp om at dette kan bidra til at folk ønsker å hjelpe menneskene som lever under noen av de vanskeligste forholdene på kloden i dag.

Amnesty

En må tilbake til skolebenken ved Sandane videregående skole for å finne øyeblikket da rettferdighetssansen ble koblet opp mot journalistyrket hos Fure. Hun forstod at pressens oppgave nettopp var å løfte opp svake grupper. «Ja», tenkte hun. «Det vil jeg gjøre.» Etter folkehøyskole og to år i «Hordaland», lokalavisa for Voss og omegn, gikk hun inn i det hun karakteriserer som en karusell av studier, fødselspermisjoner og arbeid i lokalaviser. Og engasjementet må ha vært med. For som engasjert i Amnesty på Voss kunne hun ikke forstå hvorfor ingen ble med henne på at kampen mot abort måtte være en naturlig fanesak. Hun meldte seg også på et tidspunkt inn i den venstredominerte Afghanistan-komiteen.

– Jeg meldte meg raskt ut igjen da jeg oppdaget at jeg var nokså ensom med min politiske profil.

Karusellen kastet av seg et hovedfag i sammenlignende politikk. Etter hvert kom hun også inn dørene til avisen Dagen. Der arbeidet hun som journalist med ulike type saker.

Trygg mann

Under en tur til Kristiansand ble hun utfordret av Asbjørn Vorland og Ole Lilleheim i Åpne Dører til å besøke kristne som levde under forfølgelse.

– Jeg hadde jo ikke lyst. Du er mer sårbar når du er mor. Ditt fremste kall er å ta vare på dine barn.

Det ble til at hun reiste. «Du kan ikke leve med at du ikke tør» sa mannen, Nils Einar. Han har vært den minst bekymrede under Fures reiser.

– Han har vært trygg på at Gud beskytter meg. Jeg har innvendt at det skjer da ulykker med kristne også. Vi har hatt noen diskusjoner om det. Men han har alltid støttet meg.

Hjelpearbeid på grensen

I Nord-Korea er all religionsdyrkelse forbudt. I stedet dyrkes egne ledere. Paradoksalt nok forfølges menneskene så hardt at de drives rett i armene på kristne misjonærer som er noen av de få som våger å drive hjelpearbeid langs den nordkoreanske grensen.

– En god del av flyktningene blir kristne. Men påstander om at de blir kristne for å få hjelp faller når du ser hvor mange av dem som faktisk etablerer og engasjerer seg i diasporaen i Sør-Korea.

Noen reiser også tilbake til sitt eget land. Det blir sagt at tallet på kristne vokser.

– Men det er uansett bare snakk om en liten undergrunnskirke. Myndighetene driver målrettet klappjakt på kristne, med agenter som gir seg ut for å være kristne for å infiltrere nettverkene.

Mange ansikt

Kari Fure har besøkt en del land som hun ikke kan snakke høyt om. Der har hun lyttet til historier som har preget henne og antakelig mange av dem som har lest hennes mange artikler om den forfulgte kirke.

– Hvilke ansikt husker du best?

Hun smiler og ser litt ut i luften. Ansikt til konvertitten som hun møtte i Egypt har brent seg fast på netthinnen. Han hadde en fortid som høytstående muslim, og ble arrestert fordi han delte sitt vitnesbyrd etter at han var blitt en kristen. Mannen hadde levd to år i en liten fengselscelle som var så full av kryp at han knapt kunne legge seg ned uten å bli fullstendig oppspist.

– Jeg ventet å møte en slagen mann. Men fra han kom inn døren vitnet han om Jesus. Det strålte av ham. Han fortalte at Jesus hadde kommet til ham på cellen og vist ham at det var vokterne hans som var fanget. Han selv var fri.

Nøden

Et annet ansikt som dukker opp tilhører en småbarnsmor i Syria. Kari møtte enken da hun intervjuet kristne flyktninger fra Irak. Mannen hennes hadde vært sjåfør for de amerikanske styrkene i landet. Etter at familien hadde mobilisert alt de kunne skrape sammen og betalt løsepenger, fikk de beskjed om at de kunne hente liket. Siden fikk hun et trusselbrev der det sto at hun enten måtte konverterte eller så ville hun bli drept.

– Jeg fikk se bilde av trusselbrevet. Hun tok sine fire barn og flyktet til Syria. Vi møtte henne der, på et loft med hull i taket. Det regnet inn og alt var vått.

Møtet mellom de to firebarnsmødrene har aldri sluppet taket i Fure.

– Hvordan er det å være journalist i en slik situasjon?

– Du føler deg veldig liten. Du kan skrive om temaet, og kanskje skape oppmerksomhet rundt det. Muligens bidrar det til at flere bryr seg. Men den ene familien kan du ikke hjelpe. Det føles tungt.

LES OGSÅ: Tenner ild for kristne i Nord-Korea

Nestekjærlighet

Glansbildet som måtte ha vært der av de forfulgte kristnes situasjon er grundig nyansert. Mange har det tøft, og ikke alle klarer å holde fast ved troen når presset kommer.

– Noen sier den fra seg for å berge livet. Ingen av oss vet hvordan vi ville kommet ut av en slik situasjon.

Kari Fure viser til at kirken mange steder er opptatt av at den kristne nestekjærligheten strekker seg videre enn den kristne menigheten.

– Da jeg besøkte Syria i 2007-2008 gjorde kirken en formidabel innsats både for kristne og muslimer. «Når folk er i nød så hjelper vi dem» var innstillingen.

Kari spurte hva som motiverte dem til å hjelpe. Svaret var nestekjærlighet og en forståelse av at situasjonen forandrer seg så fort i Midtøsten at en aldri vet når det er en selv som trenger hjelp.

– Og så går det noen år, og nå er det faktisk syrerne som trenger hjelp.

Kritisk til kina

Arbeidet med boken har tatt tid. Det har ført til at en FN-rapport om menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea har kommet på banen før boken var ferdig skrevet. Dokumentasjonen styrker bokens påstander, blant annet om at landet bruker hemmelige agenter for å avsløre de kristne.

Fure er likevel avmålt med tanke på hva verden er i stand til å gjøre.

– Vi er handlingslammet. Landet har atomvåpen. Boikott-tiltak vil ramme sivilbefolkningen og kostnadene ved en militær intervensjon er store. I tillegg vil Kina avvise det.

Dagen-redaktøren mener Kina er nøkkelen.

– Så lenge gigantnasjonen støtter Nord-Korea, vil regimet bestå. Kinas rolle er opprørende. De støtter regimet blant annet fordi de frykter en flyktningstrøm inn til seg. De returnerer konsekvent flyktninger til tross for faren for forfølgelse og tortur. Og de hindrer FNs flyktningkommisær i å gjøre arbeidet sitt.

Noen få lyspunkt ser hun imidlertid.

– Det har vært sagt at Nord-Korea er et hermetisk lukket land. Det er ikke tilfelle lenger. Vi vet at det kommer informasjon inn gjennom mobil-kontakt, dvd-er som smugles inn og radioer. Når folk ser at det bildet lederne deres tegner av verden utenfor ikke stemmer, så finnes det et håp om at det kan føre til en regimeendring på sikt.