Glimt fra «Kims paradis» – reisen til Nord-Korea

«En jeg kjenner her, heter bokstavelig talt Nåde, mens en kvinne i et annet nabolag heter Guds Hjerte. Jeg oppfatter dette som et ekko av en kristen fortid. Men lokalbefolkningen synes å huske lite av det som engang var. Det skal også ha vært en kirke her en gang. Men nå er den borte», sier min venn Sung-ki.

I innledningskapitlet til boken «Kims paradis - folkets tragedie» f orteller Bjørn A. Wegge fra et besøk i Nord-Korea. Dagen gjengir her et utdrag av denne teksten.

Den som vil lære Nord-Korea å kjenne kan ikke nøye seg med litteraturstudier, tabloide presseoppslag eller YouTube-snutter. Viktigere er det å forsere hindringene og dra inn i dette lukkede landet, besøke partikontorene, forhandle med sikkerhetsvaktene og, hvis muligheten byr seg, drikke te med folket. Bevegelsesfriheten er liten, og hvert skritt en utlending tar blir nøye overvåket av vaktsomme øyne.

Forfatteren av denne artikkelen har besøkt Nord-Korea flere ganger sammen med (nord)koreaneren Yoo Sung-ki. I møte med nordkoreanske statsbyråkrater blir min venn Mr. Yoo alltid tiltalt med høflighetsformen Yoo Seonsaengnim. For enkelthets skyld kalles han bare Sung-ki blant nære venner. Sung-ki ble født for lenge siden i byen Chongjin i det som dengang var det udelte Korea. Etter mange år i utlandet har han slått seg ned i Yanbian fylke som ligger i den kinesiske Jilin-provinsen, helt øst i Kina, og like ved grensen til sitt gamle fedreland. Yanbian har en dominerende (kinesisk-) koreansk befolkning, og Sung-ki kan reise inn og ut av Nord-Korea på særskilte vilkår.

En reise inn i Nord-Korea byr alltid på overraskelser og uforutsette hendelser. Det er heller ikke enkelt å oppholde seg i landet over mange dager. Ikke minst regulerer tilgangen på sikkerhetsvakter, eller guider som de helst vil kalles, opphol-dets lengde. Etter to til tre dager er som regel besøket over og gjesten kjøres tilbake til Kina. Den besøkende sitter som oftest igjen med flere spørsmål enn svar. (...)

Jeg hadde ankommet grensebyen Tumen ved midnattstider lørdagskvelden, og min venn Sung-ki hadde umiddelbart tatt meg ned til elvebredden for å gi oss begge et kort glimt av Nord-Korea før vi skulle gå til ro. Men det var mørkt, og jeg kunne bare såvidt skimte noen bygninger og billykter på den andre siden av elven. Nattemørket var imidlertid blitt flerret opp av noen sterke lyskastere som hadde sveipet over vannflaten. Sung-ki hadde forklart at dette lille «lys-showet» ble utført flere ganger hver natt av nordkoreanske grensevakter på jakt etter ulovlige rømlinger fra «Folkets Paradis».

Byen på den andre siden av elven het Namyang og er det første utlendinger ser av Nord-Korea ved et besøk i Tumen. Like bortenfor leiligheten til min venn, og nederst i Guangming-gaten, lå Den kinesisk-koreanske vennskapsbroen. På kinesisk side er den smale broen utstyrt med en forseggjort portal smykket med dragehoder i gull og rødt. Den er også flankert av to høyreiste flaggstenger med det kinesiske og nord-koreanske flagget. På den koreanske siden kunne jeg med det blotte øye se at det var ingen høytidelig markering mellom de to landene. (...)

Reisemålet den første dagen var byen Rajin i Nord-Hwanghae-provinsen. Her skulle vi installere oss på Namsan hotell, få tildelt spesielle rom for utenlandske gjester, og ellers gjøre viktige avtaler for resten av oppholdet. Det var påfallende lite samtale i bilen. Sung-ki var gjennomgående taus. Mens jeg, som utlending og nordmann, ble gjenstand for ulike spørsmål om reisens formål, mitt yrke, vennskapet med Sung-ki, min oppfatning av Nord-Korea og om jeg hadde vært i USA. Min utdannelse ble også sjekket nøye. Agentene var svært interessert i å få høre om min nærmeste familie. Om jeg var gift? Om jeg hadde barn? Og om jeg var skilt? Jeg ble også utspurt om jeg var kristen og om jeg var katolikk? (...)

Etter avtale med Sung-ki skal jeg møte ham nede i hotellets resepsjon klokken seks neste morgen. Når jeg kommer ned sitter den yngste av våre føringsoffiserer, Kim 2, alene like ved inngangsdøren og sover med åpen munn. Sung-ki har allerede vært oppe i to timer og kontrollert forholdene. «Det er fri passasje», sier Sung-ki, og vi skynder oss inn i bilen for å ta en rundtur i byen uten sikkerhetsfolkene i baksetet.

Turen går først til jernbanestasjonen. Det er få mennesker ute. Over hoveddøren til stasjonen henger det et stort portrett av Kim Il-sung, omkranset av slagordet: «Folket er min gud». Deretter kjører Sung-ki i stor fart til havnen for å vise meg arbeiderne på vei til dagens innsats på bryggene. Vi møter horder av syklister, men nesten ingen biler. Uventet tar min venn en brå u-sving og kjører oppspilt sørover langs kystlinjen mens han drikker kald te fra termosen. Sung-ki stopper bilen og vil ha meg med helt ned til sjøkanten.

«Se her,» sier Sung-ki og viser meg piggtrådgjerdene som strekker seg milelangt langs sjøen i begge retninger. «Kystlinjen er stengt for folket. Ingen har lenger tilgang til sjøen og maten som befinner seg der. Bare for få år siden kunne kystbefolkningen slenge ut et snøre og hale opp en fisk eller to som påfyll til matfatet, men nå er det slutt.»

Sung-ki lukker de tunge øynene mens han tar meg på skulderen og hvisker: «Det virker som Nord-Korea planlegger selvmord på sin egen befolkning. I dag har landet den største barnedødeligheten i hele Asia. Guttene i nord er ti centimeter kortere enn guttene i sør, enda de har det samme genetiske materialet.» Min venn rister oppgitt på hodet mens han snakker. «Samme restriksjoner som her ved sjøen er i ferd med å utvikle seg i skogene. Bærplukking, jakt på fugl og smådyr er forbudt. Myndighetene sier at restriksjonene er av miljøhensyn. I virkeligheten er dette bare en bløff. Målet er å tappe befolkningen for krefter slik at ingen orker å gjøre oppgjør eller tenke på morgendagen.»

Sung-ki avbryter seg selv. Vi er åpenbart blitt oppdaget av soldatene i en militærforlegning oppe i åskanten. Flere unggutter i grønne uniformer begynner å rope og bykser nedover veien mot oss.

«Løp, løp!» mumler Sung-ki og griper meg i armen. Vi kaster oss begge inn gjennom hver vår bildør. Sung-ki starter opp og kjører avsted mot sentrum det stasjonsvognen er god for. Min venn titter i speilet og ser tilfreds at ingen militære motorsykler følger etter oss. (...)

Samtalen med sikkerhetsoffiseren på registreringskontoret går smertefritt. Sung-ki holder seg likevel taktfullt i bakgrunnen, klar til å ta ordet hvis situasjonen krever det. Smilende gir offiseren meg det røde, norske passet tilbake. Alt er i orden, og vi kan dra videre til dagens første avtale. Den skal vi ha med herr Wan, en gammel kjenning av Sung-ki. Herr Wan arbeider på busstasjonen i nabobyen Sonbong. (...)

«Teen er pukket i skogen her,» forklarer Wan. «Dette er det eneste som nordkoreanerne kan samle fra naturens egen hage uten spesialtillatelse fra myndighetene,» skyter Sung-ki inn – og spør om jeg har lyst på honning i teen. Jeg takker høflig nei og tenker at jeg ønsker å være så nær det nordkoreanske naturproduktet som mulig.

Resten av tiden går med til at Wan forteller om seg selv. Han har ikke så ofte besøk av utlendinger på busstasjonen, og jeg forstår at det er første gang en nordmann har lagt veien innom verkstedet og leilig- heten hans.

Vi er flere som lytter til historien om Wans omflakkende liv. Om hvordan han ble en kristen i kinesiske Yanbian etter at formann Mao hadde satt i gang den brutale Kulturrevolusjonen i Kina. Kim 1 og Kim 3 er også til stede. Wan legger ikke fingrene imellom og kaller den avdøde formann Mao Zedong en skurk og forbryter mot menneskeheten.

Med dirrende stemme beskriver Wan hvordan hans egne foreldre led under kristenforfølgelsene som formann Mao satte i gang. Særlig trist blir han når han beskriver utrenskningene som rammet undergrunns-kirkene i Kina særskilt hardt. Plutselig tar Wan frem en koreansk bibel. Han spør om han får lov til å dele et ord med oss. Ingen protesterer. Kim 1 går imidlertid raskt ut av rommet, mens Kim 3 blir sittende med ansiktet delvis skjult i hendene.

Wan leser fra Jesaja, kapittel 43, vers 8. «Før fram dette folket som er blindt, enda det har øyne, disse som er døve, enda de har ører.» Så spør han om gjesten fra Norge vil be en bønn. Jeg ber høyt på norsk og blir raskt ferdig. Vi tusler stille ut av Wans lille husvære. Utenfor ser jeg at Kim 3 står med ryggen til oss og snakker i mobiltelefonen. (...)

I det vi kjører ut av Tumen-deltaet, peker Sung-ki ivrig på en landsby som ligger på et høydedrag i nordvestlig retning, like under Kuryong- fjellet.

«I Kuryong har jeg ved flere anledninger snakket med lokalbefolkningen. Etter det jeg har hørt, var dette et kjerneområde for den gamle kristne kirken i Korea før Kim Il-sung kom til makten,» sier Sung-ki, mens han skygger for den skarpe ettermiddagssolen med hånden før han fortsetter. «Helt her opp, i den mest avsidesliggende delen av Korea, nådde knapt japanerne. Enkelte jeg har snakket med i landsbyene ved Kuryong og Tumangang har de underligste personnavn, ja, det som jeg vil fortolke som kristne navn. En jeg kjenner her, heter bokstavelig talt Nåde, mens en kvinne i et annet nabolag heter Guds Hjerte. Jeg oppfatter dette som et ekko av en kristen fortid. Men lokalbefolkningen synes å huske lite av det som engang var. Det skal også ha vært en kirke her en gang. Men nå er den borte.»

Sung-ki holder hendene opp foran øynene, mens han leter etter ordene for å finner stemmen på nytt. «Men det finnes noen kristne som er tilbake. Slike som herr Wan og noen få andre som jeg kjenner.»

Stemmen til min venn Sung-ki brister på nytt. Vi blir sittende tause i noen lange minutter – helt til vi blir avbrutt ved at Kim 1 roper fra baksetet om at nå må vi komme oss avsted.

Begge reiser vi oss og går stille mot bilen. Sung-ki starter motoren. Det er lite trafikk på veien til Wonchong, og vi rekker hårfint tollstasjonen mellom Nord-Korea og Kina like før de bevæpnede tjenestemennene skyver den solide bommen på plass og stenger grensen for kvelden.