I år kjennes det ekstra nødvendig å feire frigjøringsdagen

8. mai 1945 var dagen da de tyske styrkene kapitulerte og Norge ble fritt etter fem år med krig. Folk strømmet ut i gatene for å feire. Det norske flagget som hadde vært forbudt i de mørke krigsårene, gikk til topps.

Det var dager med jubel, men også med tårer. Liv hadde gått tapt i forsvaret av landet. Skip hadde gått ned. Mennesker hadde sår i sjelen og på kroppen etter tysk fangenskap.

I ettertid har frigjøringsdagen vært en dag da vi som folk feirer seieren i kampen for freden, landet og demokratiet. Det har vært en dag preget av høytid og refleksjon. En dag da en er blitt minnet på ofrene, omkostningene og hva som sto på spill, da Norge ble okkupert av en fiendtlig makt med verdier som stred mot alt vi sto for.

Bevisstheten om denne dagen er ikke like sterk som før. Mange flaggstenger står tomme 8. mai. Det er ikke så rart. Yngre generasjoner husker gjerne ikke hva vi feirer. Selv for godt voksne kjennes fredsvåren 1945 fjern. Det har vært fred i landet så lenge at vi tar det for gitt.

Kanskje blir dette blir annerledes i år.

Ikke bare fordi 8. mai har fått ny aktualitet, siden dagen fra 2011 blir markert som Norges nasjonale veterandag, en dag da vi hedrer både veteranene som deltok under 2. verdenskrig og de over 100.000 som senere har reist ut for å delta i alt fra anti-terroroppdrag og fredsbevarende styrker til minerydding.

At frigjøringsdagen kan bli annerledes i år, er fordi freden denne våren virker så skjør. Ikke siden den kalde krigen har trusselen mot de europeiske demokratiene vært større.

Brutaliteten i Russlands angrepskrig mot Ukraina sjokkerer hver eneste dag. Hvem skulle tro at voldtekt skulle bli brukt som våpen i Europa i 2022? At mennesker skulle bli torturert og massakrert, slik det blant annet har skjedd i Butsja og Borodjanka? At et teater der 1300 sivile hadde søkt tilflukt skulle bli bombet, slik det skjedde i Mariupol? At Putin skulle være så kynisk at raketter ble sendt mot Kyiv samme dag som FNs generalsekretær António Guterres besøkte byen?

9. mai, dagen etter vår frigjøringsdag, feirer Russland sin seiersdag over Tyskland i 1945. En rekke analytikere mener Putins plan var å erklære seier over Ukraina fra talerstolen på Den røde plass denne dagen. Dette er ikke mulig. Han har ingen seier i Ukraina å vise til. Da er spørsmålet hva han vil gjøre i stedet. Vil han nøye seg med bare å rasle med atomvåpnene? Vil han trappe opp krigen?

Det er tydeligere enn på lenge hva som står på spill når vi feirer frigjøringsdagen i år.

Det er tydeligere enn på lenge hva som står på spill når vi feirer frigjøringsdagen i år.

Vi ser det i byer som Kharkiv og Mariupol, der innbyggernes hjem er bombet til grus.

Vi ser det i øynene til fedrene som følger koner og barn til tryggheten ved den ukrainske grensen, før de selv må snu og reise tilbake for å forsvare landet. De vet ikke om de får se sine kjære igjen.

Vi hører det i vitnesbyrdene fra Russland, fra et folk som mister grunnleggende rettigheter og friheter.

Blant dem som har opplevd dette er Ivan Kolpakov, sjefredaktør i den russiske, engelskspråklige nettavisen Meduza. På Medieleder, Norsk redaktørforenings lederdag, fortalte han denne uken om hvordan Putins regime systematisk har tatt kontroll over mediene og undergravd ytringsfriheten. Og hvordan han selv måtte flytte til Riga, fordi han opplevde at det ikke lenger var mulig å drive uavhengig journalistikk i hjemlandet.

Også trosfriheten blir kneblet under Putin. Da den amerikanske trosfrihetskommisjonen nylig lanserte sin årsrapport, pekte de også i år på Russland som et av landene der det er særlig grunn til bekymring for trosfrihetens kår. Grunnen er at myndighetene trapper opp forfølgelsen av «ikke-tradisjonelle» religiøse minoriteter, altså de fleste som ikke tilhører Den russisk-ortodokse kirken.

I Norge har vi nå levd i fred og frihet i 77 år. Det har lagt grunnlag for utvikling og velstand. Demokratiet og rettsstaten gjør at de fleste føler oss grunnleggende trygge. Vi nikker samtykkende når FN årlig har plassert Norge i tetsjiktet blant verdens beste land å bo i. Det er slik det er. Vi er velsignet som bor i dette landet.

Krigen i Ukraina har vist oss hva vi har og hvor lett det er å miste. Derfor kjennes det ekstra viktig å feire frigjøringsdagen i år.