ALVOR: Når alvoret er så stort; Hva holder oss tilbake fra i langt større grad å engasjere oss på egen hjemmebane, i naboskap, på vår arbeidsplass, i vennekrets, kirke, bedehus og menighet? spør Einar Johannes Helgestad. Foto: Ennio Leanza/AP/NTB

Hvorfor tar ikke alle kristne jordens tåleevne på alvor?

Stor takk til mormor og teolog Elisabet B. Breen som på beundringsverdig vis, i stedet for å miste motet og resignere, med stor utholdenhet og smittende engasjement, bruker sin stemme og sine ferdigheter som skribent til å forsøke å få oss til å våkne.

Har vi, som vet at vår Herre satte oss til å skulle forvalte og ta vare på det Han hadde skapt, mistet både munn og mæle?

Når vi stilltiende tillater markedskreftenes hensynsløse jakt på profitt å forbruke jordas ressurser som om vi hadde flere jordkloder å hente ressurser fra.

I stedet for å ta vårt forvalteroppdrag på alvor, er vi å regne som deltakere i at jordas sårbare økosystem presses og tynes ut over dets tålegrense. Hvordan kan vi være med på å tillate at dette skjer?

Hva holder oss tilbake fra i langt større grad å engasjere oss?

At naturen og vår planets sårbare økosystem har måttet lide under vårt slette forvalterskap, er det blitt tatt til orde om gjennom flerfoldige tiår. Følgene av vårt sviktende forvalterskap vet vi er dramatiske.

«Mennesket har «underlagt» seg jorden, men ikke slik som Gud hadde tenkt det. Vi har ikke kultivert den under Hans ledelse og vilje, men i selvtekt», framholdt nå avdøde biskop Erling Utnem.

«All naturforakt, naturødeleggelse og naturforsøpling er synd mot Skapelsens Gud», skriver Utnem i sin bok «Visst skal jorden bli ny! Det bibelske framtidshåp» 1.) Luther Forlag, 1987.

Når alvoret er så stort; Hva holder oss tilbake fra i langt større grad å engasjere oss på egen hjemmebane, i naboskap, på vår arbeidsplass, i vennekrets, kirke, bedehus og menighet?

Selv vil jeg ikke lenger stilltiende gi mitt samtykke til at ødeleggelsene av det som vår Herre skapte og så «var overmåte godt», skal få lov å fortsette.
Einar Johannes Helgestad

Vi registrerer at det på toppnivå i oljeindustriens ledende styreorganer nå skjer ting som bærer bud om nytenkning.

Betyr det at nå kan vi alminnelige tone ned vårt engasjement? Vi burde heller la oss inspirere til større engasjement.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi ser tegn til en oppvåkning under en pandemi som synes å bidra til at flere oppdager og ser verdier som ikke styres av markedsmekanismer og økt vekst filosofi.

Dypere, sannere og enklere verdier. Jeg er overbevist om at vi er mange som etterlyser større mot og mer handlingskraft.

Selv vil jeg ikke lenger stilltiende gi mitt samtykke til at ødeleggelsene av det som vår Herre skapte og så «var overmåte godt», skal få lov å fortsette.

Burde ikke vi som kjenner ansvaret som vår Herre ga oss, være i fremste rekke blant de som engasjerer seg for klima, natur og miljø?

Hvorfor denne tausheten fra store deler av kristenfolket og dets ledere?

Jo det finnes unntak. Fra den katolske og den norske kirke lyder stemmer om klima og forvalteransvar.

Og tydeligere enn de fleste er pave Frans. Fra min egen frikirkelige bakgrunn er det stort sett dørgende stille.

Har det da noen betydning om jeg prøver å minske mitt klimaavtrykk, når det planlegges for utbygging og drift av nye oljefelt og kullkraftverk?

– Det vi gjør som enkeltpersoner kan kjennes ubetydelig, som en dråpe i havet, men hver handling har betydning, sier Peter Halldorf i sin bok «Derfor sørger jorden» 2.) Verbum Forlag, 2020.

Finnes det da håp?
Einar Johannes Helgestad

«Både forskning og erfaring viser at andres eksempel inspirerer til endrede holdninger mer enn det lover og regler gjør», skriver han og minner oss også om at livskvaliteten til dem som skal fødes og bli gamle når dette århundret går mot slutten, er helt avhengig av vår kjærlighet og våre forsakelser i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Finnes det da håp? «En eskatologisk visjon sprunget ut av troen på oppstandelsen kan gi oss det håpet, det motet, den undringen som ser en ny verden i støpeskjeen», skriver Halldorf.

Og påpeker at «Det er håpet om et endelig gjennombrudd for hele skaperverket, ikke trusselen om et sammenbrudd, som motiverer oss til å leve ansvarsfullt og håpefullt i denne verden.»

«Et blikk som bevarer respekten for alt det skapte, og ikke slutter å forundres over Guds trofasthet, gir mot og kraft til det måteholdet som setter grenser for eget begjær og gjør hjertet mykt.»

«Den gode hånden er vårt håp, den gjør oss til Guds medskapere av «en ny jord hvor rettferdighet bor»», skriver Halldorf.

Erling Utnem sin nevnte bok ikke bare bevisstgjør oss overfor vårt ansvar her og nå. Boka belyser også vårt framtidshåp som vi så sårt trenger å holde fram og fortelle om i en tid hvor det kan være lett å miste motet og troen på framtida.

«Kjærlighet til naturen, dyrevennlighet, dyrebeskyttelse, naturvern og naturforedling er ekte frukter, ikke bare av vår skapertro, men også vårt forløsningshåp», skriver Utnem og framholder at «Det skapes noe av en revolusjon i mange kristnes liv fra den dag det går opp for dem at den jord de lever på, er deres evige eie i Kristus.»

1.) Erling Utnem «Visst skal jorden bli ny! Det bibelske framtidshåp» Luther Forlag, 1987, er for lengst utsolgt fra forlaget. Boken burde vært utgitt på ny. Hvor er forlaget som kjenner sin besøkelsestid?

2.) Peter Halldorf «Derfor sørger jorden» Verbum Forlag, 2020,

Bokanmeldelse i avisen Dagen skrevet av Bård Hauge 18.07.2020.