Hvorfor ble kommunistene med i samlingsregjeringen?

Bernt T. Oftestad har svart på min kommentar (14. juli) til hans artikkel i Dagen noen dager tidligere om blant annet Gerhardsens første regjeringsdannelse i 1945.

Jeg ser for meg at dette fort kan bli en debatt der både han og jeg gjentar oss selv, og det tror jeg ikke blir så veldig fruktbart.

Jeg synes vel formuleringer av typen «Enstad benekter slett ikke at KrF, som var representert på Stortinget, ikke ble tatt med i Gerhardsens samlingsregjeringen etter freden i 1945, mens Kommunistpartiet som var uten stortingsrepresentanter, kom med» er unødig polariserende, men Oftestad skal få ha sin form i fred for meg.

At jeg skulle ha noe behov for å «benekte», eller la være å benekte, velkjente, historiske fakta blir uansett bare pussig.

Når Gerhardsen tok representanter for kommunistpartiet med i samlingsregjeringen, var dette, ifølge Gerhardsens egne memoarer, etter et ønske fra kong Haakon selv.

Regjeringsdannelsen skjedde jo ikke i noe vakuum, og det var bred enighet i opinionen om at kommunistene hadde bidratt sterkt til kampen mot okkupasjonsmakten under krigen. Dette fikk partiet også godt betalt for ved valget i desember 1945.

Samlingsregjeringen var et resultat av en politisk unntakstilstand.

Samlingsregjeringen var et resultat av en politisk unntakstilstand, noe ikke minst utnevnelsen av tre statsråder fra Hjemmefronten bekreftet.

Så holder jeg fast ved at Gerhardsens håndtering av KrF ved denne regjeringsdannelsen var en nybegynnertabbe.

Dette er en analyse også andre har gitt uttrykk for, og som bekreftes av den nye statsministerens nokså hjelpeløse forsøk på å gjøre en av statsrådene fra Hjemmefronten til KrF-er for anledningen.

Med dette setter jeg for min del strek for min deltakelse i denne debatten.