Hvor mye selvkritikk skal vi forlange?

På rekke og rad har landets fremste ledere for den såkalte trosbevegelsen stått fram med kritiske spørsmål til kristendomsforståelsen de selv importerte til norsk kirkemark.

Det begynte allerede i 2003, da Åge Åleskjær lot seg avbilde i VG mens han kastet en av sine egne bøker i søppelbøtta.

Etter nærmere studier av Bibelen var pastoren på Oslo Kristne Senter kommet til at det hadde utviklet seg en kultur som han ikke lenger kunne stå for.

Stikkord for villfarelsen var åndelig krigføring med høylytt, aggressiv bønn. I ettertid har Åleskjær gjentatte ganger utdypet betydningen av en lære som fokuserer på den fullkomne nåden i Kristus.

Gamle boktitler som Åndelig krigføring ble byttet ut med evangelisk mer trauste kalt Fullstendig frihet.

I 2006 kom krisen i Levende Ord.

I ettertid har menighetens grunder og ubestridte leder Enevald Flåten ved flere anledninger tatt selvkritikk for måten han ledet arbeidet på. Han var for lite til stede og gav ordrer i stedet for å lytte og lære av andre.

Også menighetens toppstyrte ledermodell har Flåten tatt avstand fra. «Jeg har tatt et oppgjør med det det jeg så var galt,» sa eks-pastoren til Dagen i 2009.

Tre store ledere

Det må være riktig å si at norsk trosbevegelse - selv om ikke alle dens ledere ikke engang går god for samlebetegnelsen - har hatt tre store ledere de siste 30 år.

De to første er nevnt, og den tredje er Arnfinn Clementsen. I disse dager kommer han ut med en bok som neppe ville blitt skrevet på 90-tallet.

I Tøffe tider - behørig omtalt i gårsdagens avis - skriver den tidligere Karisma Senter-høvdingen mye om svakhetene i bevegelsen han selv var en av landets fremste eksponenter for:

Det ble gitt få eller ingen svar når ting ikke fungerte, det var liten plass til refleksjon og lite rom for sjelesorg for dem som ikke opplevde mirakelet.

«Guds ord er enkelt og sant, men samtidig viser Bibelen oss hvor komplisert og urettferdig livet i denne verden er. Vi som stod midt oppe i det må bare innrømme at slike spørsmålsstillinger var det lite rom for i trosbevegelsen,» skriver Clementsen.

Han innrømmer at loviskheten lå som en skygge over arbeidet: «Det ble mange krav og mye strev i tro, bønn, lovsang og åndelig krigføring.»

Her kan du lese utdrag fra boken «Tøffe tider»

Foruten en teologi som i praksis kom til å fokusere på graden av tro og tilbedelse som suksessfaktorer i kristenlivet, er synet på ledelse det mest omstridte innenfor en bevegelse som på det meste kan ha hatt så mange som 10.000 ivrige sympatisører her i landet.

Spesielt i etterkant av krisen i Levende Ord ble det sagt mye om svakheten med «den eneveldige pastor», men det er verdt å merke seg at Arnfinn Clementsen i sin nye bok ikke tar noe spesielt krasst oppgjør med manglende demokratisk styring innenfor bevegelsen.

Likevel konkluderer han: «Ingen bør blindt følge sterke ledere.»

Les også: Oppgjør med utfrysing av Aril Edvardsen

Historien er full av mennesker med sterk tro, som i godt voksen alder måtte innse at kart og terreng ikke alltid stemte over ens og som etter hvert forstod at de måtte korrigere kartet i stedet for å prøve å korrigere terrenget.

Det er verdt å merke seg at alle de tre store premissleverandørene for norsk nykarismatikk nå har gått inn i tradisjonen av oppgjør med egen fortid.

Og så må de kanskje ta inn over seg at ikke alle mener at oppgjøret var sterkt nok og at deres personlige ansvar for villfarelsen og dens mange utslag etter hvert bør formuleres på en enda tydeligere måte.