Hvitsnipper, finansmeglere og miljø

Fanesakene i et sosialdemokratisk samfunn har alltid vært å la arbeideren, «mannen og kvinnen i gata», få en stemme som kan bli hørt i storsamfunnet. Det har vært forutsetningen for et velfungerende demokrati at alle stemmer skal bli hørt, også de uten makt og innflytelse. Industrimogulene, de rike eierne og «hvitsnippene», har historisk sett utnyttet billig arbeidskraft og undertrykt arbeidernes muligheter til å få medbestemmelsesrett.

På den andre siden, langt borte fra arbeiderklassen, finner vi finansmeglerne. En profesjon som har blitt dominert av menn, vært likelønnsversting og gitt et lite knippe deltakere store inntekter uten nevneverdige bidrag til storsamfunnet. Den sosialdemokratisk tankegangen har vært at ingen er verdt de enorme pengesummen som har blitt betalt ut i kompensasjon for slike virksomheter.

Dette var noen av venstresidens fanesaker under den industrielle revolusjonen på begynnelsen av 1800-tallet, og det var noen av fanesakene under «jappetiden» på 80-tallet. Makt til enkeltindividet, begrensning av de rikes innflytelse, og likestilling. For å nevne noe.