Hvis ikke kirka ser ut som Jesus, hva i himmelens navn holder vi da på med?

Jesus kom ikke for å skape tilskuere, men etterfølgere. Vi er Hans hender og føtter i dag.

Det var Alan Hirsch, en av de store guruene på disippelskap og misjonalt liv, som uttalte seg om kirka. Om hvem vi som kirke er kalt til å være. Noe provoserende, men samtidig veldig tankevekkende. «Dere er Kristi kropp,» skriver Paulus i Første Korinterbrev.

Jesus er ikke lenger her i fysisk form, men vi er her, fylt av hans Ånd. Med det som utgangspunkt har vi fått et vilt oppdrag: å være Hans hender og føtter for våre omgivelser - familier, nabolag, arbeidsplasser og studiesteder.

Jesus var, og er, det mest unike mennesket noensinne. Han var jo Guds Sønn. Samtidig var han svært opptatt av å gjøre sine følgesvenner til deltakere i alt han foretok seg. De var ikke bare tilskuere til alt det fantastiske Han gjorde; de fikk være med.

Det var disiplene som, på Hans ord, delte ut brød og fisk til den sultne flokken på mange tusen mennesker og fikk erfare at det lille de hadde ble mer enn nok for de mange. Det var disiplene som, på Hans ord, kastet garnet ut igjen i sjøen og fikk oppleve at der de ikke hadde fått ei eneste sild, fikk de nå så mye fisk at de var redd garnet skulle rakne.

Det var disiplene som, på Hans ord, helbredet mennesker og kastet ut demoner.

Jesus kom ikke for å skape tilskuere, men for å gjøre disipler. Han visste at de menneskene han hadde i flokken sin var, ja, nettopp, bare mennesker. Som kranglet, var smålige, som både sviktet og såret ham. Ingen av deres feil eller mangler virket avskrekkende på Ham.

De var utmerket disippelmateriale. Disiplenes oppgave var ikke å være verdens frelser; den oppgaven tok Jesus seg av. Deres oppgave var å følge etter sin mester og delta i det han gjorde, gjøre som han sa og lære dette videre til nye disipler.

Det er også vår oppgave i dag: å delta i det han gjør, gjøre som han sier og lære dette videre til nye disipler. Og hvis dette er vår oppgave, er det viktig at vi sikrer oss at det som særpreget mesteren vår, også kjennetegner oss som kirke.

Et av de viktigste kjennetegnene på Jesu virke var helbredelsene. Evangeliene er fulle av historier om mennesker i dyp nød som Jesus som stopper opp for, legger hendene på og taler liv og helbredelse over.

Vi ser videre i Apostlenes gjerninger at disiplene fortsatte å leve ut dette livet, og det samme ser vi i den tidlige kirkehistorien. Bønn om helbredelse for syke var en helt naturlig del av forståelsen av å være disippel.

Dårlige erfaringer og usunn praksis kan lett føre til at vi skyver bort alt som handler om bønn om helbredelse. Det er på mange måter forståelig ettersom mange har blitt såret i stedet for leget i noen av de helbredelsespraksisene som har vært. Likevel er nettopp dette den store utfordringen.

I stedet for å kaste barnet ut med det berømte badevannet, burde vi som kirke snakke om, lære opp i og praktisere det desto mer. Vi må gjøre alt vi kan for at teologien og praksisen vi representerer fremmer både frimodighet og håp, og rom til å tåle sorg og smerte.

Vi vil sikre oss at vi er trygge i hvordan vi kommuniserer og møter våre medmennesker, samtidig som vi får bevare frimodigheten på en Gud som fortsatt helbreder.

Hvis ikke bønn om helbredelse for syke er en del av vårt liv som kirke, formidler vi et bilde av Jesus som ser ganske annerledes ut enn det han selv skapte. Det må vi ta på alvor. Vi har hverken lov til eller råd til å miste denne dimensjonen.

Jesu helbredelser handlet ikke bare om å være tegn som stadfestet at Han var Guds sønn; de var konkrete, erfarbare opplevelser av Hans godhet, av Hans omsorg og inderlige medfølelse. Det er vår oppgave som Hans kropp å demonstrere dette i dag. For om kirka ikke ser ut som Jesus, hva i himmelens navn holder vi på med?