Hvem velsigner hva, og hvorfor?

Jeg har en følelse av at det er i ferd med å gå inflasjon i kirkelige velsignelser og tilhørende liturgiske handlinger i vår kirke. Har vi kommet på villspor i forhold til hva vi bruker velsignelser til?

Gjør vi et lite søk i GT så finner vi velsignelse av enkeltmennesker, av folk, eiendom og arv, men først og fremst: «Velsign Herren». Ser vi i Det nye testamente, finner vi at Jesus velsigner barna, han velsigner maten og han velsigner sine disipler, og så har vi Jesu oppfordring: «Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke» (Rom 12,14).

I GT kommer det hebraiske ordet «barak» fra «bara» som vi oversetter med Skaper, så å bli velsignet er å få kraft til å skape, mens det tilsvarende i NT, «evlogia», betyr mer å tale vel om. Luther sier at når vi som mennesker velsigner, gjør vi ikke annet enn å ønske godt, men det vi ønsker, kan vi ikke selv utføre, mens Guds velsignelse innebærer en vekst som er virksom.