Hvem har autoritet til å definere «det egentlige islam»?

Det interessante ved Khadija Owdah sitt tilsvar er ikke bare hvordan hun beskriver islam, men hvilke prinsipielle konsekvenser hennes metode får dersom den føres konsekvent. Hun argumenterer i praksis for at islam må defineres ut fra Koranens normative idealer, og at handlinger eller tradisjoner som strider mot disse idealene derfor ikke representerer islam som sådan. Dette er i seg selv en forståelig teologisk posisjon. Problemet oppstår først når denne modellen møter konkrete tekster, klassisk tradisjon og historisk praksis.

For dersom Koranen virkelig skal fungere som det avgjørende normative grunnlaget, oppstår det også spørsmål om hvilke deler av Koranen som skal gis bindende autoritet – og hvem som har rett til å avgjøre dette. Det holder ikke å vise til fred, rettferdighet og universelle verdier dersom andre tekster samtidig tones ned, historiseres eller omtolkes uten at kriteriene for dette klargjøres.

Her oppstår også et spørsmål som sjelden belyses tydelig i norsk religionsdialog: Dersom Koranen forstås som Allahs fullkomne og normative ord, hvor går da grensen for legitim omtolkning av klassisk islamsk forståelse? Når moderne muslimer avviser eller omfortolker tidligere juridiske og teologiske tradisjoner fordi de kolliderer med samtidens syn og moral, på hvilket grunnlag skjer dette? Og hvem har autoritet til å avgjøre hvilke deler av tradisjonen som fortsatt skal forstås normativt?