Hvem avgjør hva som er normalt?

Både mediers og politikeres oppgave skulle vel ikke minst være å utvide allmennhetens horisont slik at vi bedre kan forstå den verden vi lever i.

Konflikten i og rundt Gaza får igjen frem etablerte skillelinjer i norsk offentlig debatt. Og vi merker nok en gang at vi bor i et lite land. I Søndagsavisen på NRK P2 for en knapp uke siden måtte utenriksminister Børge Brende innrømme at han hadde vært upresis i ordvalget da han i en Dagsnytt Atten-debatt tidligere samme uke hadde hevdet at Gaza ikke er okkupert. I samtale med tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre understreket Brende at det også for ham var et poeng å påpeke at Norge var fremst blant europeerne når det gjaldt å karakterisere Israels maktbruk som uforholdsmessig. Vårt Land skrev på lederplass i går at det i realiteten er ganske liten forskjell i Midtøsten-politikken fra den forrige til den nåværende regjeringen. Men mens de rødgrønne hadde behov for å signalisere støtte til egne palestinavennlige velgere, har den sittende regjeringen behov for å signalisere støtte til særlig Frps israelvennlige velgere. Når det gjelder regjeringens faktiske Midtøsten-politikk, er det lite som skiller Børge Brende fra Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide. Den brede enigheten om norsk utenrikspolitikk blir ofte trukket frem som en styrke for landet. Og på mange måter er dette en viktig og riktig observasjon. Samtidig er det alltid grunn til å være på vakt når alle nikker.

Mediedekningen av konflikten mellom israelere og palestinere følger i hovedsak den norske utenrikspolitiske linjen. Grunnproblemet er den israelske okkupasjonen, og selv om Israel har rett til å forsvare seg, er de for hardhendte. Vi hører lite om hva som faktisk hadde skjedd dersom Israel hadde droppet kontrollen rundt Gaza og trukket seg helt bort fra Vestbredden, det området som i Bibelen heter Judea og Samaria. Vi hører lite om hvor mange palestinere som egentlig har hele Israel i tankene når de snakker om okkupert land. Vi hører lite om Hamas’ fravær av demokratisk sinnelag, om deres forhold til kvinners rettigheter – eller til religions- og ytringsfrihet. Og vi hører lite om hvorfor Benjamin Netanyahu ble gjenvalgt som statsminister.

Sosialdemokratiet står så sterkt i Norge at den politiske debatten i stor grad beveger seg innenfor ulike varianter av dette. I praksis kan man langt på vei si at den tradisjonelle sosialdemokratiske virkelighetsforståelsen danner selve utgangspunktet for hva som er normalt. Andre synspunkter blir fortolket i lys av dette. I et lite land som Norge er kanskje ikke dette så rart. Men det hadde stått større respekt av både medier og politikere om de i større grad våget å utfordre det bestående med grunnleggende spørsmål om hva som er rett og klokt.

En fascinerende observasjon fra Dagens utgangspunkt er hvordan de amerikanske kristne som står i noenlunde samme tradisjon som Dagen gjør, stemmer. Også blant norske kristne står Barack Obama høyt i kurs. Det er ikke mange som åpent står frem med republikanske sympatier. Men blant konservative kristne i USA, er situasjonen nærmest omvendt. Det kristne høyre er et begrep vi først de siste årene har begynt å se tilløp til her hjemme. Men det er en veletablert størrelse i USA. Hvorfor tenker mennesker som leser Bibelen noenlunde likt, så forskjellig om politikk?

4. juli, på den amerikanske nasjonaldagen, presenterte Dagens Næringsliv en amerikansk meningsmåling hvor Barack Obama ble rangert som USAs verste president siden andre verdenskrig. Denne målingen fikk ikke spesielt stor oppmerksomhet her i landet. Naturlig nok. Obama er jo vår mann. Her ble han altså vurdert som en dårligere president enn George W. Bush. Forstå det den som kan.

Dette er to utenrikspolitiske eksempler hvor vi her i landet i liten grad makter å ta innover oss at reflekterte mennesker andre steder tenker annerledes enn oss. Republikanerne blir stemplet som uvitende, og israelvennene blir avskrevet som religiøst forblindede.

Det kan sikkert finnes en del uvitenhet blant republikanere, og en del israelvenner kan nok bli i overkant enøyde. Men både mediers og politikeres oppgave skulle vel ikke minst være å utvide allmennhetens horisont slik at vi bedre kan forstå den verden vi lever i. I Norge er det fare for at selvtilfredsheten svekker utsynet.

I Norge er det fare for at selvtilfredsheten svekker utsynet.