Hva nå, lille kirke?

For tiden er den kirkelige utviklingen mer uoversiktlig enn på lenge. Staten har med sin nye ekteskapslov satt dagsorden for en debatt som ikke ser ut til å ta slutt.

Staten har ført sitt ansvar for å ivareta de homofiles demokratiske rettigheter så langt at ekteskapet er blitt omdefinert. Det kan vi ha ulike meninger om, men kirkens lange historie som forvalter av ekteskapsinngåelsen kan være kommet til veis ende.

Valget står om å fastholde troen på at samlivet mellom mann og kvinne er skaperens ordning. Alternativet er å akseptere samfunnsendringene på en slik måte at kirken ikke lenger representerer et alternativ til det sekulære samfunnet.

For å si det med Pannenberg: Da vil den heller ikke være nødvendig.

Fram motkirkemøteti år er det blitt klart at et flertall synes dette er greit. Det gjelder bare å sikre en reservasjonsrett for prestene, så er kompromisset i boks. Fra en luthersk synsvinkel er det nærmest rystende å se at kirke og geistlighet for alle praktiske formål er samme sak. Kirken er faktisk mer enn presteskapet, men det har biskopene sett bort fra.

I denne situasjonen sier stadig flere at nok er nok. Det er etablert trossamfunn med tilknytning til flere kristne organisasjoner, og det kan komme flere. Alt tyder på at når dette skjer, er en av grunnene atDen Evangelisk Lutherske Frikirke ikke blir sett på som et alternativ.

Den eneste grunnen jeg har sett så langt, er at de som vil melde seg inn i disse trossamfunnene, vil fastholde sin tilknytning til sine organisasjoner, for fortsatt å arbeide for sine organisasjoners formål.

Det har jeg forståelse for, men spørsmålet er om det rettferdiggjør at antallet lutherske trossamfunn blir fordoblet i løpet av kort tid, i alle fall verken kan eller bør det være en varig løsning. Mennesker med samme tro og bekjennelse lever med kjærlighetens forpliktelse til indre og ytre enhet.

For mennesker med luthersk overbevisning må det å danne et trossamfunn være det samme som å være kirke. I troskap mot Skriften innretter vi oss slik at vi kan gi mennesker «alt hva Kristus har å gi». I fortvilelse over skismatikernes herjinger iDen norske kirke, kan det være fristende å lage en frihavn som Lov om trudomssamfunn gir rom for, men det er en juridisk nødløsning.

Det var oppløftende å se atEvangelisk luthersk nettverk oppfordret til samtaler mellom grupper som vil fastholde klassisk tro og bekjennelse, men når man i neste omgang vil fokusere på hjelp til prestene, blir det for snevert.

Vi må ha en strategi som vil skape noe nytt for troens folk. I denne strategien kan Den Evangelisk Lutherske Frikirke være et element, men vi som hører til der, må våge å tenke lenger enn som så. La meg foreslå noen punkter å snakke sammen om:

For det første bør vi få i gang samtaler, både på ledernivå og på grasrotnivå. Rundt omkring i landet er det små flokker som strever med å overleve på hver sin tue. Lokalt bør en kunne diskutere seg fram til felles gudstjenester, felles barnearbeid, konfirmantundervisning, og gjerne felles pastor.

På ledelsesnivået synes jegFrikirken kan begynne med å foreslå at vårt eget misjonsarbeid inkorporeres i det som organisasjonene er større på. Alle våre misjonærer bør kunne kalles til å være utsendinger for den organisasjonen som er mest aktuell. Frikirkens misjonsledelse kan konsentrere seg om informasjon og rekruttering.

På ledelsesnivå bør man også føre grundige samtaler om hvordan vi på best måte kan ta vare på de menneskene som står i sentrum av debatten, nemlig de homofile.

På alle nivåer bør det samtales om hva det innebærer å være en luthersk bekjennelseskirke i framtida. En kirke som, med utgangspunkt i troens bekjennere, vil være lys og salt i folket.

I disse samtalene har Frikirken egentlig bare et par viktige bidrag. For det første en ordning som viser hvordan en luthersk kirke styrer seg selv. Den lever vi godt med, men den skal ikke avgrense andre fra vårt fellesskap.

For det andre bør vi nå med frimodighet vise fram våre liturgier. Vi har fornyet våre ordninger for gudstjeneste og kirkelige handlinger på en måte som har hevet både mitt og andres velvære i menighet og kirkesamfunn. La oss tilby hele pakka.