Hva er vitsen med biskoper?

Når man hører ordet «biskop» går kanskje tankene først til en autoritær embetsmann. Hvis man er yngre, tenker man kanskje på en moderne kvinne i en rolle som minner om en annen tid.

For noen generasjoner siden var biskopen blant de høyt ansette i samfunnet, som en sentral offentlig skikkelse. Nå kan nok de fleste av Den norske kirkes tolv biskoper bevege seg ganske ubemerket på butikken hvis de ikke har arbeidsklærne på.

Den kristne kirke har holdt seg med biskoper siden den tidligste kristne tiden. Men rollen har utviklet seg.

I katolsk sammenheng blir biskopene forstått som apostlenes etterfølgere. Dermed har de en særlig viktig rolle i det å overlevere den kristne tro fra generasjon til generasjon. Blant protestanter er ikke rollen fullt så sentral, og gjennom løsrivelsen mellom kirke og stat har den blitt ytterligere svekket.

Søndag ble Kari Mangrud Alvsvåg vigslet til biskop i Borg. I Hamar har Solveig Fiske varslet sin avgang, og nominasjonsprosessen er allerede i gang. Onsdag ble tidsplanen for å nominere Halvor Nordhaugs etterfølger i Bjørgvin kjent. I februar 2023 skal kirkerådet velge ny biskop.

Ut fra alderssammensetningen i det sittende bispemøtet kan det så bli en stabil periode på tre år, før fire nye bispeutnevnelser venter i 2026 (Ann-Helen Fjeldstad Jusnes og Olav Øygard) og 2027 (Anne Lise Ådnøy og Jan Otto Myrseth).

I våre dager blir biskopene valgt av Kirkerådet, og Kirkemøtet er Den norske kirkes øverste organ – også i teologiske spørsmål. I det pågående kirkelige reformarbeidet har det også kommet forslag om at biskopene ikke lenger skal ha arbeidsgiveransvar for prestene, men mer rendyrket fungere som åndelige ledere. Da begynner det å bli lang avstand til bisperollen fra embetsmannsstaten.

En av de ressursene biskopene fortsatt har, er muligheten til å sette agenda. Selv om de ikke har like mange tilhørere som før, er det mange som lytter når biskopen snakker.

Det merker vi blant annet når det er innsettelse, når det er kirkemøte eller ved andre særlige anledninger. Biskopenes prekener får en funksjon som programtaler, som en arena for å stake ut en kurs, for å lede oppmerksomheten i en bestemt retning eller mot bestemte saker.

Denne ressursen benytter biskopene seg av i ulik grad. Flere av dem hører vi knapt fra i den offentlige debatt. Det har sikkert med menneskelige forutsetninger å gjøre. Det kan også ha å gjøre med at arbeidshverdagen er så fullstappet av løpende oppgaver, representasjon og menighetsbesøk at tiden og kreftene ikke strekker til.

Men noen av biskopene er aktive deltakere i den offentlige debatten. Halvor Nordhaug er blant de sistnevnte, og ære være ham for det.

De fleste av oss reiser ikke og hører biskopenes mange prekener rundt omkring, derfor blir inntrykket av dem sannsynligvis ikke helt rettferdig. Selv kommer jeg til å huske Nordhaugs preken på den digitale påskenattsgudstjenesten i 2020, det første året i koronatiden.

Det var ikke så oppsiktsvekkende, det han sa, men det var fint å se en biskop opptre som oppstandelsesvitne. Han snakket om at vi ikke bare feirer påske for å minnes at Jesus en gang stod opp, men at vi også møtes for å feire at han lever og er her sammen med oss. Han sa også at hver søndag, ja, hver dag, egentlig er en påskedag, fordi det hver dag er like sant at Jesus lever og at han er nær oss.

Slike utsagn lar seg ikke bevise vitenskapelig. De kan bare tas imot i tro. Men om noen, skulle nettopp biskopen være den som stod fremst i rekken av dem som formidlet et slikt budskap.

En slik frimodighet er det sant å si ikke alltid like lett å få øye på når biskopene ellers bruker mesteparten av sin offentlige taletid på mange andre spørsmål - selv om disse kan være viktige nok. Biskopene kunne med fordel bruke mer av tiden sin på forkynne evangeliet om ham som stod opp fra de døde.

Bispemøtets daværende preses Olav Skjevesland var den som vigslet Nordhaug til tjeneste i Bergen domkirke i 2009. Han utfordret den gangen til «livsnært å tolke troen inn i nye tider, inn i nye referanserammer, inn i vekslende kulturelle koder.»

Vi er alle med på en slik tolkning, bevisst eller ubevisst. Spørsmålet er ikke om vi tolker den kristne tro, men hvordan vi gjør det inn i vår egen tid.

I Norge har troens uttrykk blitt utviklet i spennet mellom kirke og bedehus, mellom det kontinuerlige, liturgiske, og det mer spontane og umiddelbare fra vekkelsesbevegelsen.

Begge disse strømningene trenger hverandre. Det liturgiske kan bli devaluert til tomme fraser hvis det åndelige livet blir erstattet av rituell automatisering. Vekkelsesbevegelsen trenger rammer for å ikke bli jagd hit og dit av skiftende åndelige vinder.

Blant dem som er biskoper i dag, har mer eller mindre alle med seg erfaringer fra bedehuset. Men graden av nærhet har nok avtatt med årene for de fleste av dem. Bedehusfolkets opplevelse av avstand til biskopene har nok også økt, og det handler om mer enn samlivsspørsmål.

Det hadde vært lettere å lytte til det andre biskopene sa hvis de også snakket mer om behovet for omvendelse og syndenes tilgivelse, i kraft av Jesu død og oppstandelse, ja, om de ville oppfordre flere til å ta apostelen Tomas' ord i sin munn i møte med Jesus Kristus: Min Herre og min Gud.

Det høres ut som noe en misjonsleder kunne sagt. Og dypest sett er det vel nettopp det en biskop er.

I årene fremover vil antakelig færre av de kommende biskopene være oppvokst på bedehuset. Det er et uttrykk for den kirkelige utviklingen her i landet, og det vil påvirke hvordan den kristne tro kommer til uttrykk.

I talen ved Halvor Nordhaugs innsettelse sa Olav Skjevesland også noe annet som det er verdt å ta med seg. Det gjelder både for dem som skal nominere og etter hvert velge biskoper, og for dem som skal sitte i kirkebenkene eller på andre måter lytte til biskopenes forkynnelse.

Skjevesland sa at «Mye av dagens folkelige tro er diffus. Den er anende, søkende – vanskelig å sette på begrep. All denne tro skal vi ikke møte med kirkelig arroganse, men respektfullt vite: Dette er vår tid. Dette er vår utfordring.»

Det høres ut som noe en misjonsleder kunne sagt. Og dypest sett er det vel nettopp det en biskop er.