Hva en frøken og en hvetebolle gjorde med to barn

Det er skrevet mye om hvem som skal eie den kristne arven etter at Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson ga ut boken sin; hører Bibelen egentlig hjemme på venstresiden eller høyresiden? Den debatten skal jeg ikke inn i. Jeg begynte lesingen med en viss skepsis til hva to sosialister ville med Bibelen; om religionen denne gangen skulle bli opium for sosialistene selv. Det var derimot noe annet som ble sittende i meg da jeg leste åpningen.

En frøken som ville at alle skulle rekke opp hånden. En prest med en hvetebolle som ingen ville spise. Det er dette jeg ble gående og tenke på etter å ha lest åpningen av Sosialistenes guide til Bibelen – Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons bok om to barndommer i møte med kristendommen.

Sofie vokste opp i Bergen med en frøken som var prestefrue. På et skuespill om de ti bud fikk hun og en klassekamerat «hviledagen» og satte seg på to stoler og lot som de sov. Frøken var ikke fornøyd. Sofie skjønte ikke hvorfor, men hun skammet seg likevel. En annen gang skulle barna rekke opp hånden hvis de trodde på Gud, og nesten alle gjorde det. «Den høye oppslutningen bar preg av frykt», skriver Sofie i ettertid.