| Andakt
Hjelpen som ikke ligger i lomma
MODERNE FJELL: I dag har vi våre egne fjell. De ligger ikke i terrenget, men kanskje heller i lomma. I stedet for å løfte blikket, senker vi det ned i mobilen, skriver Ann-Christin Østerberg.
Lise Åserud / NTB
«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?» Slik begynner Salme 121, en av valfartssalmene som israelsfolket sang når de var på vei opp til Jerusalem. Sangene minnet dem om hvem Gud er, og hva Han har gjort. De bar dem gjennom livet, i overganger og i mellomtiden.
Livet består av mange mellomtider; tiden fra ett sted til et annet, fra det kjente til det ukjente. Tiden fra ungdom til voksen. Fra sykehusprøver er tatt til svarene kommer. Fra avskjed med noen man er glad i, til man ses igjen. Tider med både forventning og uro.
Når vi hører ordet «fjell», tenker mange av oss på vakker utsikt og norsk natur. Men for en hebreer på salmens tid var fjellene noe helt annet. Da salmen først ble skrevet og sunget, var landet preget av hedensk gudstilbedelse, og mye av dette foregikk nettopp på fjelltoppene. Der kunne man kjøpe seg beskyttelse; mot solstikk, mot ulykke og mot det man fryktet skulle komme. Fjellene representerte alle de alternative hjelpekildene som lovet raske løsninger.
