| Debatt
Her fant jeg landsbyen jeg ikke visste jeg savnet
HEI-KULTUR: Det enkle livet på Oase gjorde noe med oss. Når du gikk en tur gjennom leirområdet, var det helt naturlig å hilse. Et «hei», et smil eller en liten prat, skriver Elin Sofye Rabbevåg.
Ane-Marthe Hop-Hansen
Tidligere i sommer var familien min og jeg på et flott all inclusive-hotell i Hellas. Vi hadde en nydelig ferie sammen. Været var fantastisk, maten sto klar med de herligste retter, rommene ble ryddet for oss, og komforten var stor. Vi fikk mange gode minner sammen som familie, og jeg er takknemlig for den tiden vi hadde der.
Likevel var det noe jeg savnet. Hundrevis av mennesker delte de samme områdene, men de fleste levde likevel i hver sin lille boble. Blikk ble sjelden møtt. Jeg hadde fellesskap med min egen familie, men det kollektive fellesskapet var så godt som fraværende. Ingen «hei-kultur», og få som egentlig la merke til om vi var der eller ikke. Etter hvert begynte jeg å kjenne på en underlig tomhet over stedet.
Vi er kalt til å være mennesker som legger merke til hverandre, inviterer hverandre inn og tar vare på dem rundt oss.
