Hauges politiske arv

Hvilken betydning hadde egentlig haugianerne for 1814, og etterlot han seg noe politisk program?

Når vi nå feirer 200-årsjubileet for den norske Grunnloven, er det en politisk bevegelse som enda ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener – nemlig virksomheten til Hans Nielsen Hauge og hans tilhengere haugianerne. Etter sitt religiøse gjennombrudd på et jorde i Østfold i 1796, reiser Hauge landet rundt, starter næringsvirksomhet og holder kristelige møter. Det er naturlig å stille spørsmålet: Hvilken betydning hadde egentlig haugianerne for 1814, og etterlot han seg noe politisk program?

De siste årene har den samfunnsbyggende betydningen til Hauge-bevegelsen fått stor anerkjennelse både i samfunnsliv og kristenliv. Hauge og hans venner opprettet en rekke virksomheter – blant annet skipsverft, tekstilindustri og boktrykkerier. Hans dyktighet ble understreket da han under blokaden i 1809 ble midlertidig løslatt for å anlegge og forbedre saltkokerier på Sør- og Vestlandet.

På årets Haugekonferanse – som var viet haugianismens betydning for 1814 – hevdet journalisten og Hauge-biografen Dag Kullerud at Hauge fra starten av ble sett på som en opprører og at dette både gjaldt forkynner- og handelsvirksomheten. Hauge ble beskyldt for å berike seg selv og gjennom vennenes egen kasse anlegge en stat i staten. I virkeligheten var organiseringen uttrykk for en tidlig velferdstenkning: Organiseringen ble sendt ut på «høring», de sterke skulle støtte de som var i knipe og det var visse sosiale goder for de som trengte det. Likeverdstanken var helt sentral i Hauge sin etikk (Ravnåsen: Ånd og hånd, ny utgave høst 2014).

Forkynnervirksomheten hadde også politisk sprengkraft. Hauge trosset Konventikkelplakatens forbud mot å arrangere religiøse møter uten sogneprestens samtykke. Han ble tidlig fengslet etter anklager om svermeri, fanatisme og spredning av falsk kristendom. Forkynnelsen var preget av omvendelse og helliggjørelse, og dessuten fikk kvinnene fritt forkynne Guds ord uten forbehold. Når prestene diskuterte hvor stor del av Bibelen som kunne trykkes og leses av lekfolk, svarte han: «Dette er en diskusjon mellom paver.»

Mens Eidsvollsmennene snekret den – etter samtidens målestokk – svært moderne norske grunnloven i 1814, var forkynneren og samfunnsreformatoren Hans Nielsen Hauge dømt til fengsel for brudd på konventikkelplakaten. Men Hauge var likevel overraskende lite opptatt av politikk. Det var nemlig, ifølge historieprofessor Steinar Supphellen (Haugekonferansen 1814), lite som tyder på at Hauge eller Vennene hadde direkte innvirkning på hva som skjedde på Eidsvoll. Hauge var ikke blant dem som jobbet med grunnlovsforslag eller kritiserte enevelde, union og monarki.

Til tross for mangelen på et politisk program var Hauge, ifølge Kullerud, den viktigste enkeltpersonen som var med å legge premissene for 1814. At hver enkelt nå kunne lese Guds Ord «provoserte frem en endring i synet på enkeltmennesket og likeverdet.» Supphellen mener at selv om bevegelsen var for ung for å ta på seg politisk ansvar, var haugianerne en del av klangbunnen for 1814, og de første som grep mulighetene i det nye demokratiet. Misjonsbevegelsene har fokusert mest på Hauges betydning som forkynner. Næringslivet har for lengst oppdaget at Hauge kan knyttes til moderne sosialt entreprenørskap. Men det virkelig radikale i arven etter Hauge er kombinasjonen av den kristne kallstanken og konsekvensene for samfunnet. Dette er også Hauges politiske arv: Samfunnet forandres ikke primært gjennom formåls- og lovparagrafer, men ved at Guds ord får følger for alle sider av livet.