Hauge ble ikke benådet

På denne datoen er det 200 år siden Norges nyvalgte kong Christian Frederik svarte på Hans Nielsen Hauges søknad om benådning.

Hans Nielsen Hauges rettssak var ikke avsluttet da riksdagsmennene samlet seg på Eidsvoll 10. april 1814. Han var fremdeles under rettsforfølgelse. Det lange fengselsoppholdet og fangenskapet som begynte etter arrestasjonen på Eiker Papirmølle den 25. oktober 1804 med tilhørende rettssak, ble ikke avsluttet før den endelige dommen falt på lillejulaften den 23. desember 1814.

Hauge fikk riktignok friere soningsforhold de siste årene, men i doms-kommisjonens arkiv foreligger det intet vitnesbyrd om noe inngrep fra høyere rettsinstanser. Det må derfor antas at embedsmennene stilltiende godtok å la Hauge være mest mulig fri.

Etter at frihetsverket var fullført på Eidsvold og grunnloven undertegnet den 17. mai 1814, lå det en søknad fra Hans Nielsen Hauge om benådning på bordet til vår nyvalgte konge Christian Frederik. Men hvorfor ble ikke Hauge benådet da vår selvstendighet var vunnet og friheten luet i alles bryst?

Oppfattet som svermer

Det er umulig å gi et avgjort svar, men det er viktig å være klar over at riksforsamlingen på Eidsvold, og også representantene på det overordentlige stortinget på høsten, var sterkt preget og påvirket av samtidens rasjonalisme og opplysningstanker. Vekkelseskristendom og åndelig liv med omvendelsesbudskapet som Hauge forkynte, var det lite forståelse for hos de ledende embedsmenn, prester, biskoper eller politikere i 1814. Det var jo også grunnen til at Hauge ble fengslet, fordi han ble oppfattet som en «svermer» som fornærmet geistligheten og forførte «almuen» (den vanlige mann og kvinne).

Hans Nielsen Hauge skriver i et brev av 26. oktober 1814: «… og 4 av våre Brødre er på Stortinget og Medlemmer til at give Riget Grundlov.Dette beretter jeg for at du kan fatte om Brødrenes udvortes Tiltro av de som ikke erkjenner vår Ånd.»

De fire haugianerne var altså medlemmer av det overordentlige stortinget som kom sammen 7. oktober 1814 for å forberede unionen med Sverige. Hauge skriver at «brødrene hadde utvortes tiltro, men de (høyere myndigheter, min. anm.) erkjente ikke haugianernes ånd.»

Rasjonalistisk Gud

Når Gud nevnes i samtiden, så var det stort sett en rasjonalistisk Gud. Gud var den allgode far som hadde skapt alt og styrte alt, og som ville at alle skulle bli lykkelige både her i livet og etter døden. Han er mild og kjærlig og krever kun et «dydig» liv av menneskene. Kirkehistorikeren Ivar Welle skriver om rasjonalismen: «Kristi strafflidelse i vårt sted finnes ikke. Den Hellige Ånds guddom omtales selvsagt heller ikke, likeså lite som gjenfødelsen og rettferdiggjørelsen. Meget ofte og sterkt uttales håpet om en evig salighet, derimot sies intet om dommen og fortapelsen.» Jesu død på korset ble ikke fremstilt som en forsoningsdød, men som en martyrdød.

Avslo løslatelse

Hans Nielsen Hauge søkte imidlertid flere ganger om løslatelse. Den første er datert 10. oktober 1805. Det er en lang søknad hvor Hauge på slutten går med på å rømme landet som fredløs. Svar fra det Kongelige Danske Cancellie foreligger ikke før 11. mars 1806, og løslatelse bevilges ikke.

Den 28. juli 1807 skriver Hauges bror, Mikkel Nielsen Hauge, en ansøkning til byfogden og politimesteren i Christiania om Hans Nielsens Hauges løslatelse. Han vil også stille den kausjon som forlanges, og søknaden inneholder reelle fakta om Hauges liv og forsvar for hans handlemåte. Den har også et noe følelsesladet innhold, ettersom Hauges helse nå er nedbrutt. Han skriver blant annet «… det er gått så vidt at hans Tenner faller ut av skjørbukiske tilstande…». «… hans lange Arrest i et lite værelse tillater ham ikke noen Bevegelse og som vil fremskynde hans død før enn Fedrenelandet kan høste noen Frukt av hans Naturanlegg og Lyst til at gavne…»

Nyttig i nødstid

Heller ikke denne søknaden blir imøtekommet, og svaret fra kong Frederik 6. kom ikke før nesten 9 måneder senere, den 7. mai 1808. Her kaller Frederik 6. Hans Nielsen Hauge for en bedrager og svermer, og det skal være opptil domstolen å avgjøre hans skjebne.

Mikkel N. Hauge søkte igjen om sin brors løslatelse den 21. november 1808 og søknaden ble gjentatt den 6. februar 1809. På grunn av nødstider i Norge, ble Hauge nå satt på frifot for å starte saltkokerier den 23. februar 1809. Noe han virkelig gikk inn for og lyktes med. Likevel ble Hauge satt i arresten igjen den 11. oktober samme år. Det var takken for god samfunnstjeneste.

Etter at Hauges bror, Mikkel N. Hauge, kjøpte Bakkehaugen i Aker i august 1811, flyttet Hans Nielsen Hauge til denne gården. Han drev gården opp og bygde ei mølle i elva. Det var den såkalte Bakke mølle, som ble den første begynnelsen til alle de mange store fabrikkanleggene ved Akerselva. Mens Hauge bodde på Bakke, fikk han til og med et offentlig verv som fattiginspektør i Sagenes distrikt. Hauges sogneprest, Claus Pavels, omtaler Hauge med denne tittel i dagboken den 15. oktober 1812. Likevel er det mye som tyder på at Hauge fremdeles til tider oppholdt seg i rådhusarresten i Christiania. Under rettssaken på sensommeren og høsten 1813 røper aktor med overraskelse at Hauge hadde oppholdt seg utenfor arresten. Det ser derfor ut til at det ikke var alminnelig kjent at han i de senere år nød stor frihet.

Ble dømt

Saken mot Hauge ble altså tatt opp til dom og avsagt den 4. desember 1813. Dommen lød på 2 års straffearbeid og sakens omkostninger. Det må ha vært et hardt slag for Hauge. Han skriver selv i brev datert 23. desember 1814: «Denne dom gav meg ubehagelige følelser for ære og frihet, og når den skulle oppfylles, da hadde den kostet mitt liv, fordi min svake helbred kunne ikke utholde denne straff. At derfor mine Følelser om sakens uvisse utfall har plaget meg dette året, er menneskelig…».

Dommerne tok ikke i betraktning at Hauge hadde satt helsen til under den lange arrest. Dersom dommen hadde blitt satt ut i livet, ville det altså betydd døden for Hauge. Slottsprest Claus Pavels rådet Hauge til å søke kongen (Frederik 6.) om benådning, men Hauge ville heller appellere til Overkriminalretten, som den gang var den høyeste domstol i straffesaker. Dersom Overkriminalretten nektet Hauge frihet, ville han søke om kongens nåde.

Prestelig anbefaling

Som vi vet, så ble våren 1814 et spesielt år for Norge med grunnlov og vår nye konge Christian Frederik.

Hans Nielsen Hauge har nok skjønt at det var nye tider. Han ombestemmer seg og søker nå vår nye regent Christian Frederik om benådning. Ansøkningen er datert 3. mai 1814 og skrevet av Hauges forsvarer Nils Lumholtz med påtegning av Hauge selv til slutt. Vedlagt søknaden ligger en svært god anbefaling om benådning fra Slottsprest Claus Pavels. Den er datert 22. april 1814.

Snaue 3 uker etter 17. mai 1814 foreligger svaret fra vår nyvalgte konge Christian Frederik som lyder: «Ingen benådning kan finne sted, men saken må behandles og pådømmes av Overkriminalretten.» Innstillingen er datert: Ladegaardsøen den 4. juni 1814.

Hans Nielsen Hauge fikk sin endelige dom den 23. desember 1814. Her ble han i prinsippet kjent skyldig i samme punkter som ved første dom, men retten fant at han ikke hadde handlet i ond vilje og fikk derfor bare en mulkt på 1.000,- riksdaler til Christiania Bys fattigkasse og 900,- riksdaler til sakens omkostninger.