Har syndsbekjennelsen blitt til trosbekjennelse?

I sin avhandling som Maria Vassli Gjære skrev i 2010 om emnet Syndsbekjennelsen, refererer hun til Gustav Jensen som hovedarkitekten bak syndsbekjennelsen fra 1920.

Den lyder slik: “Hellige Gud, himmelske Fader! Se i nåde til meg, arme, syndige menneske, som krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjender den onde lyst i mitt Hjerte! For Jesu Kristi Skyld, ha langmodighet med meg, og forlat meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene! Herre miskunde deg over meg! Amen.”

Det hadde ikke vært galt om denne syndsbekjennelsen var blitt uttalt av en uomvendt person, men hør på argumentasjonen til Gustav Jensen:

“Gudstjenesten er et møte med den hellige Gud, og de som møder ham er, om end forløste og benaadede i Kristus, dog syndere i en syndig verden.” På tross av at man som kristen var kommet i rett forhold til Gud, var man fortsatt en synder og hadde behov for å bekjenne syndene sine.

Dette opplever jeg som en selvmotsigelse. Lar det seg kombinere at man er forløst og benådet i Kristus og samtidig er en synder i denne verden?

Her taler jo Jensen Apostlene midt imot! En synder er et menneske som med vilje lever i synd.

Se i hvilket selskap Paulus plasserer “syndere” i 1. Tim. 1, 8-10. Blant annet sammen med horkarer og, med vanhellige og verdslige osv. Det virker som om syndsbekjennelsen har vært selvoppfyllende og ført til det vi nå ser skjer i Kirken. Bekjennelsen er av avgjørende betydning.

Paulus sier i Rom. 5, 8: “.. Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.” Det betegner en tilstand i vårt liv hvor vi var slaver under synden og levde i synd, men nå er vi blitt rettferdige ved Jesu død på Golgata og kan seire.

Men la meg straks tilføye at den rettferdige kan falle i synd og trenger da å be om tilgivelse inntil han lærer å stå i fristelsene. 1. Joh 1,9- 2,1. Paulus fortsetter. “For likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet.” Talen er klar: før omvendelsen er vi syndere, etter at vi er “kommet i rette med Gud” kaller Apostlene oss for “Hellige og rettferdige”.

Her er det ikke snakk om at vi fortsatt er “syndere i en syndig verden”, “ for dere var engang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn... og ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller”!

Dette skille er av den aller største betydning. Hva er nemlig tilfelle? Jo, det finnes ikke syndere i Kristus og er vi ikke i Kristus, så er alle vekstmuligheter utelukket. Fordi det er kun i Kristus vi kan vokse åndelig. Hele syndsbekjennelsen bærer preg av en kraftig undervurdering av Jesu frelsesverk og vår nye status i troen. I første omgang kan det høres fromt ut det Jensen sier, men ved nærmere undersøkelse er den en hån mot troen. Gustav Jensen forutsetter at en troende forblir en synder hele sitt liv. Omkvedet er blitt: “ Vi synder hver dag i tanker ord og gjerning”, mens Bibelen forteller oss at vi er blitt nye skapninger.

Dette kommer også i kollisjon med uttrykket “ og kjender den onde lyst i mitt hjerte”. Når synderen blir født på ny, blir hjertet renset fra den onde lyst og Kristus flytter inn med mange gode lyster. Når Jesus flytter inn i hjertet må synden ut. Hvor er den onde lyst da, vil noen spørre? Den er i kjødet og skal dø der. Gal. 5, 24. Det blir kamp, en troens kamp. Gal 5, 16 og 17.

Det vil allikevel ikke si at en straks har et seirende liv etter omvendelsen, men et fall eller flere gjør en ikke til en synder, bare man renser seg straks 1. Joh 1, 9 og 1.Joh 2,1 Gamle vaner og synder må avlegges. Det kan ta tid, men målet må være klart: Jesus døde på korset forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten. Her er det snakk om vekst og utvikling i Kristus forat vi skal fylles til hele Guds fylde. Her kommer helliggjørelsen i aksjon.

Det blir da også slutt på den daglige krenkelse av Gud i tanker ord og gjerning. Tvert imot, vi begynner å prise og takke Skaperen for hans miskunnhet og nåde mot oss. Denne syndsbekjennelsen har etset seg inn i menneskets sinn i snart hundre år. Den er blitt til trosbekjennelse. Den som sier og tror at han er en synder, vil fortsette å synde. Den som tror at han er rettferdig vil leve rettferdig og bære Åndens frukter. Jesus er i høyeste grad resultat orientert Joh 15, 1-8 og forventer at det nye livet i oss skal blomstre og bære frukt. Rom 5 og 6 lærer at synden ikke lenger har noen eksistens berettigelse i den troendes liv etter at han er frelst.

Er det ikke på høy tid at Kirken kvitter seg med denne dystre og fatalistiske underkastelse under synden som syndsbekjennelsen gir uttrykk for? Bør den ikke erstattes med et dokument preget av håp,tro og glede over å ha gått over fra døden til livet og fra mørkets makt til Guds elskede Sønns rike? En bekjennelse som bygger på Jesu seier over synden som for evig gjorde slutt på djevelens gjerninger og som også ved tro skal virkeliggjøres i hans etterfølgere.