Har det sittende landsstyret tillit?

En oppsummering foran generalforsamlingen til sommeren. Jeg skrev og mente – som jeg fortsatt mener – at landsstyrets behandling av saken om ny generalsekretær høsten 2013 var av en slik art at de burde gått av.

I det minste burde de avholdt en ekstraordinær generalforsamling sommeren 2014 for å spørre generalforsamlingen om de hadde den nødvendige tillit for å kunne fortsette. Det er verdt å merke seg andre kristne organisasjoners behandling av lignende saker.

I den pressemeldingen som ble sendt ut bare to uker før Torsvik skulle tiltre som generalsekretær – etter å ha vært ansatt som sådan i ca et halvt år – heter det fra landsstyrets side: «forutsetningene for tiltredelse i stillingen som generalsekretær ikke lenger er til stede».

En må jo spørre: Når var forutsetningene til stede slik at man ansatte Torsvik? Sett nå at Torsvik ikke var rette mannen i denne stillingen, hva slags forarbeid ble det gjort fra landsstyrets side? Var dette forarbeidet godt nok? Åpenbart ikke.

Forsøket på å si at det var noe feil med Torsvik fortsatte etter at Torsvik ble intervjuet i avisen Dagen. Agenda 3,16 hadde et intervju med landsstyrets leder, Tormod Kleiven. Medieoppslaget utløser et ytterligere behov for å snakke med Torsvik hva det innebærer å være generalsekretær i Normisjon. Kleiven sier også at det er bare han som har direkte kontakt med Torsvik i denne tiden. Informasjon fra samtalene deler han med landsstyrets øvrige medlemmer.

Noen har snakket sammen, het det i sin tid om skjulte prosesser i Arbeiderpartiet. Noen har nok også snakket sammen i Normisjon. Bekreftet av Kleivens uttalelser i Agenda: «Vi mottok ulike reaksjoner fra mange hold på intervjuet, selvsagt også fra sittende ledelse.»

Torsviks anmodning om selv å få møte hele landsstyret blir avslått. Hva sier det om landsstyrets behandling av en så viktig sak for organisasjonen, den man hadde ansatt og tilliten til Normisjons styre? I stedet får Torsvik møte tre utvalgte fra styret hvor ikke engang styrets formann er til stede.

I dette møtet tar Normisjons landsstyre det hele og fulle ansvar for at situasjonen har blitt som den ble. Det er ikke lenger noe galt med Torsvik. Det er en intern konflikt i landsstyret som ha frembrakt hele krisen: «Normisjon er ikke i tvil om at Torsvik ville kunne utføre tunge og krevende organisasjonsmessige prosesser innad i organisasjonen. Bakgrunnen for opphevelsen av ansettelsesavtalen skyldes forhold i Normisjon, som Normisjon må ta ansvar for, og som Torsvik ikke kan bebreides for.» Torsvik får en uforbeholden unnskyldning fra landsstyret.

Så utbetales det kompensasjon – som ikke kommer fra midler Normisjon disponerer til bruk i arbeidet ute eller hjemme. Hva slags midler Normisjon rår over som ikke kan knyttes til arbeidet er ukjent for meg. Det antydes uoffisielt for meg overskudd fra eiendomsdriften. Som vel i sin tur skulle tilfalt driften av organisasjonen.

Ansatte er «orientert» på arbeidermøtet i Praha. Regionledere og formenn er orientert. Fint, begge deler. Landsstyret synes imidlertid å ha glemt det organ som landsstyret står ansvarlig overfor, og som har valgt landsstyrets medlemmer, generalforsamlingen. Spørsmålet er fortsatt: Har landsstyret generalforsamlingens tillit?