Håpet som fundament

«For vi har fått høre om deres tro på Kristus Jesus og om kjærligheten dere har til alle de hellige på grunn av håpet som venter dere i himmelen» (Kol 1,4–5).

Selv om kjærligheten er størst av de tre – tro, håp og kjærlighet, så legger håpet grunnlaget for både kjærlighet og tro. Uten det kristne håpet faller troen sammen og kjærligheten blir kald hos de fleste. Håpet er forankret i Jesu oppstandelse fra de døde.

For uten oppstandelsen er vår tro meningsløs, skriver Paulus til korinterne. Og uten håp kan ingen lede andre.

Det kristne håpet er likevel ikke av menneskelig karakter, som om vi her og nå kan ønsketenke oss ett eller annet til egen fordel. Nei, håpet er overbevist om at Gud vil innfri sine løfter. Vi vet bare ikke når det skal skje. Men én dag skal Jesus komme tilbake, én dag skal de døde oppstå.

Derfor gir det mening å elske de andre i den hellige familien. Vi skal jo tilbringe evigheten sammen. Og troen lever gode dager fordi den er befestet i noe som allerede har skjedd, nemlig Jesu liv, død og oppstandelse. Disse nyhetene holder Paulus gående og gjør ham glad når han forstår at disiplene i Kolossai-menigheten har grepet det samme håpet. Ja, han takker Gud for dem når han ber.

Evangeliet går nå sin seiersgang rundt Middelhavet, midt i den romerske keiserens rike. Keiseren, som krevde monopol på å forkynne sitt «evangelion» om imperiets militære triumfer, hadde nå fått en konkurrent i det kristne budskapet om forsoning med Gud og fred på jorden.