Gudstjenesten er ikke et område for improvisasjon

Det prekes nok for sjelden over fortellingen i 3. Mosebok 10,1–2 om Nadab og Abihu, Arons sønner. De tok hvert sitt røkelseskar og bar frem for Herren «fremmed ild, som han ikke hadde befalt dem». Da fór ild ut fra Herren og fortærte dem. For moderne lesere er dette en ubehagelig og underlig tekst. Men apostelen Paulus sier at det som hendte Israel, «ble skrevet til formaning for oss» (1 Kor 10,11). Spørsmålet er derfor ikke bare hva Nadab og Abihu gjorde galt, men hva det betyr for tilbedelsen av Gud, også i dag. 

Teksten sier det tydelig: Arons sønner tok seg en frihet i  møte med det hellige. Gudstjenesten var ikke deres eiendom og ikke et område for improvisasjon. Moses forklarer hendelsen med ordene: «På dem som kommer meg nær, vil jeg vise min hellighet» (3 Mos 10,3). Jo nærmere det hellige mennesket kommer, desto større er kravet om ærefrykt og lydighet.

Finnes det noen grunn til å tro at dette prinsippet forsvant med Kristus? Jesus kritiserte fariseerne og de skriftlærde skarpt for hykleri og for å «sile myggen og sluke kamelen» (Matt 23,24), men Han benektet ikke at de satt på «Moses' stol» (Matt 23,2–3). Han avskaffet ikke prinsippet om liturgisk, hellig autoritet, men gav apostlene myndighet til å «binde og løse» (Matt 16,19; 18,18). Han instruerte dem hvordan Den nye pakt i hans blod liturgisk skulle feires. Det finnes altså en bevegelse fra gammeltestamentlig liturgi og autoritet til nytestamentlig gudstjenesteordning. Dette er bekreftet gjennom historiske vitnesbyrd, kirkefedre og kirkelig tradisjon.