Gud har ikke to frelsesveier

Dagens intervju 18. april med Andreas Johansson om Esekiel 34 berører noe viktig. For dette kapitlet taler faktisk om Israel, om spredning og samling og om Herren som selv vil lete etter sauene sine. Men samlingen står ikke alene som et mål i seg selv. I Esekiel er det Herren som må søke, rense, levendegjøre og føre sitt folk under én hyrde. Gud gir ikke opp sitt folk, men hans trofasthet åpner ikke et eget spor ved siden av Messias. Den fører til ham.

Samtidig blir det galt dersom dette trekkes i en annen grøft, som om Gud dermed har to spor i frelseshistorien: ett for jøder og ett for hedninger. Paulus sier at evangeliet er «en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker» (Rom 1,16). Rekkefølgen står fast, men frelsen er én. «Jøde først» betyr ikke en annen frelsesvei, men at løftene, paktene, profetene og Messias kom gjennom Israel. Gud begynner ikke på nytt ved siden av dette. Han fullfører det han har talt.

Og Esekiel selv hjelper oss videre. For i kapittel 36 viser Herren at hans gjenopprettelse ikke bare handler om å samle folket ytre sett. Han sier: «Jeg vil rense dere», «jeg vil gi dere et nytt hjerte», «jeg vil gi dere min Ånd». Han gjør det ikke fordi mennesket har fortjent det, men for sitt hellige navns skyld. Gjenopprettelsen bæres altså ikke av menneskets kraft, vilje eller fortjeneste, men av Guds egen handling. Derfor kan den heller ikke reduseres til ytre samling alene, som om profetiens mål lå i landet som sådan og ikke i Herren selv.