Gud, en unik pedagog

I bøker om sjelesorg har begrepet «gudsbilde» en sentral plass. Forestillingene om hvordan Gud er, varierer blant sjelesorgsøkende, og de «destruktive gudsbildene må utfordres», heter det. 

Men da er en sak avgjørende: At sjelesørgeren selv lar seg prege av Bibelens eget gudsbilde – med dets ulike aspekt.

I noen andakter framover vil vi holde fram en side ved Bibelens gudsbilde som har med hans gjerning som oppdrager å gjøre. Han er en unik pedagog. Temaet behandles grundig i Hebreerne 12. 

Menigheten som fikk brevet, opplevde trengsler og forfølgelse. I kapittel 11 leser vi om trosvitnene i GT som tross motstand og motgang holdt fast ved troen på Gud. De framtrer som forbilder, en slags «heiagjeng». De vitner om at Gud er trofast gjennom alt, også når han oppdrar sitt folk «med kors og trengsel for sitt rike». 

Han er ingen lunefull oppdrager, som fedre kan være. Han har en tjenlig målsetting når han tillater at trengsler rammer oss:

«Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. 

All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt» (Hebr 12,9–11).