Går det an å være bare snill og føyelig, å stå uten ryggrad i stormene?

Gruppeleder for KrF Vestland, Trude Brosvik, har 25. januar d.å. en kronikk i Dagen som på nytt forsøker å revitalisere retningsvalget for KrF mot velkjente posisjoner. Jeg hadde virkelig trodd at de konsekvensene man hittil har sett ved slike manøvrer, var entydige og skremmende nok.

Med partiets politiske håndtering av flere dagsaktuelle saker, fremstår KrF allerede som et tannløst og lavmælt parti som glir sømløst inn i dagens populistiske og sekulære narrativ.

Slik Trude Brosvik argumenterer, er det i den retningen partiet bør videreføres. Her bør valg av ledelse ifølge henne ikke ha noen betydning. Er det virkelig denne linjen som bør følges?