Futens hermeneutikk: Moms er makt

Blir internatskolene i Norge et offer for et kynisk og uetisk maktspill fra egne skattemyndigheter?

De har i en årrekke fungert i et godt samarbeid med disse myndighetene, som også har hatt en politisk etisk vinkling om likhet for loven i konkurranse-øyemed.

Det har vært en praksis at internatskolene får momsinnbetalinger tilbake i form av refusjon, og dette kunne de legge inn i sine budsjetter. Dette kunne de beregne da de satte priser for elever som bor i internatet. Poenget er å gjøre det mulig for enhver norsk ungdom som ønsker det, å ha råd til å gå skole og ha trygge rammer når en må flytte hjemmefra i ung alder. Poenget er også å kunne planlegge finansiering av internatdrift.

Men plutselig, en dag, så satte noen byråkrater seg opp imot gjeldende praksis. Og byråkrater har definisjonsmakt, noe de folkevalgte politikere merkelig nok ikke vil blande seg bort i. Skolene skulle aldri hatt refusjon for internatdrift, avgjorde disse byråkratene. Det har vært feil i alle disse årene, påsto de. Så vil de ha penger.

Det forundrer og forarger meg at skattemyndighetene på denne måten setter ut en fordring om at tidligere tiders praksis skulle ha vært annerledes, ifølge den tolkningen de i dag finner for godt å legge fram – og at de som har mottatt løfte om momsrefusjon og fått refusjonen utbetalt, nå blir pålagt å betale den tilbake!

Kan det være mulig? De skal ikke ha ei krone fra tidligere år!

Om futen var upopulær i dansketida, er den sannelig det i dag også!

Hvilken myndighet har skattekontorene til å tillegge seg autoritet med en tilbakevirkende kraft? Betyr det at de som i dag kommer med en annen tolkning enn den som tidligere var gjeldende, at de vraker tidligere inngåtte avtaler, vraker tidligere praksis satt ut i livet av sin egen instans?

Om avtalene er muntlig eller skriftlige, er ikke viktig, for en muntlig avtale har like stor juridisk gyldighet som en muntlig en. En lov kan ikke ha tilbakevirkende kraft, men vi står her altså ikke overfor en lov, men en tolkning av en praksis.

At man kan komme til en ny tolkning, er fullt forståelig. Om den tolkningen dermed er rett, er en annen sak. Om den som tolker, har myndighet til å endre praksis, uten noen form for offentlig gjennomgåelse av saken, er også et spørsmål.

Det er i alle fall positivt at det blir bedre politisk styring og regulering på forholdene i 2017. Da kan man i alle fall vite hva man har å forholde seg til, og ikke bli et noe tilfeldig offer for futens hermeneutikk.