Fritak fra å bli eksponert for religion

Like før jul ble det kjent at kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) støtter Utdanningsdirektoratets vurdering angående utdeling av bibler i skolen. Hun mener religiøse trossamfunn «eller andre organisasjoner» ikke bør få direkte tilgang til elevene med den hensikt å dele ut religiøse skrifter eller annet materiell.

Brenna mener det å «formidle eller overbevise om et bestemt livssyn» er å forstå som forkynnelse. Og det skal man ikke ha i skolen. Det er på dette grunnlaget myndighetene nå vil stoppe det som mange steder har vært vanlig praksis i mange år.

Hvert år blir mellom 10.000 og 15.000 bibler delt ut til norske skoleelever. Tonje Brenna påpeker at både Gideon og andre fritt kan tilby religiøse skrifter til skolene. Så står skolene fritt til å vurdere om de vil distribuere dem til elevene.

Det er både forståelig og betimelig at Gideons International, som har bibelutdeling som kjernevirksomhet, har hyret advokat for å få departementet til å omgjøre beslutningen.

Det er et sørgelig skue, dette. I et velment ønske om å opptre inkluderende overfor ikke-religiøse elever, ender man opp med en stadig sterkere fremmedgjøring av religion og religiøse aktører.

KrF-leder Olaug Bollestad har fortjenstfullt protestert mot kunnskapsministerens avgjørelse. Hun mener for det første at det skulle være ukontroversielt å dele ut Bibelen til norske skoleelever, med tanke på hvor viktig denne boken har vært i landets historie.

Bollestad er for det andre åpen for at elevene også kan få utdelt andre religiøse skrifter, som Koranen. Hun mener dette bør betraktes som undervisning, ikke som forkynnelse.

I det moderne Norge skulle det være et naturlig mål at skoleelever får et best mulig grunnlag for med tiden selv å kunne velge sin religiøse tilhørighet. Det skulle også være et naturlig mål at elevene får best mulig kunnskap om og kjennskap til ulike religiøse aktører.

Det at noen av disse ønsker å besøke skolene, kunne man velge å se på som et gode. Naturligvis må slike besøk ha tydelige rammer, slik at det verken blir reklamekampanjer eller propaganda for eget ståsted.

Men med tanke på all den påvirkningen dagens skoleelever er utsatt for fra mange forskjellige utgangspunkt, er det pussig at religiøse impulser i form av avtalte besøk skulle være såpass skadelige at de må holdes utenfor skolen.

På denne måten bidrar regjeringen effektiv til å fremmedgjøre elever med religiøs bakgrunn. Budskapet er klart: det dere står for, kan vi godt lese om i bøker eller høre om fra lærerne. Men besøk av aktørene selv, det vil vi ikke ha. Hilsen den inkluderende regjeringen. Det er sikkert noen som opplever dette inkluderende, men neppe alle.

Samtidig er det ingen grunn til å la seg overraske. Vi står midt oppe i et kulturskifte. Da vil det som fremstod naturlig og selvsagt i går, kunne fremstå kontroversielt i dag.

Ifølge undersøkelsen Norsk Monitor fra 2020 har andelen nordmenn som oppgir at de tror på Gud falt fra 42 prosent i 1985 til 30 prosent i fjor. 48 prosent, altså den største gruppen blant de spurte, oppgir at de ikke tror på Gud. 21 prosent oppgir at de er usikre. Og ikke overraskende er det blant de yngste i befolkningen at andelen troende er lavest.

Disse tallene må veies mot det klare flertallet i befolkningen, oppunder 70 prosent, som fortsatt tilhører Den norske kirke. Ulike aktører vil nok vektlegge de ulike funnene ulikt.

Men det ser ut til å være en tydelig trend at sekulariserte nordmenn i større grad ønsker fritak fra selve det å bli eksponert for religiøse aktører og uttrykk. Det er nedslående når man samtidig snakker varmt om verdien av mangfold. Men det er visst der vi er.

Landets kristenfolk bør derfor tenke over hvordan man selv kan bidra til å gjøre Bibelen mer kjent i det norske samfunnet.

Det er grunn til å følge denne saken nøye både politisk og juridisk. For den kristne kirke er imidlertid utfordringen den samme som alltid. Noen ganger kan man regne med støtte fra det offentlige, andre ganger kan man ikke det.

Kirken henter ikke sitt mandat fra staten eller kommunen. Kallet til å gjøre Guds ord kjent, blir om mulig enda viktigere når arenaer for formidling av hva kristen tro er, forsvinner.

Samtidig som kampen for å endre politikken fortsetter, bør landets kristenfolk derfor tenke over hvordan man selv kan bidra til å gjøre Bibelen mer kjent i det norske samfunnet.