Frimodig kirke stiller til valg

Opptakten til kirkevalget kommer til å fortelle oss en del om hvor lett eller vanskelig det har blitt i dagens samfunn å stemple nettopp ordinær kristen teologi som ytterliggående.

Nettverket Frimodig kirke har bestemt seg for å stille liste ved kirkevalget i 2023. Dette ble vedtatt på årsmøtet for en uke siden. Dermed får Åpen folkekirke en ny konkurrent når kirkemedlemmene skal velge nye delegater om to år.

Det finnes gode grunner til å glede seg over at Frimodig kirke nå velger systematisk mobilisering i det kirkelige demokratiet. Likevel er det verdt å reflektere over bakgrunnen for vedtaket.

Frimodig kirkes styreleder Sverre Elgvin Lied legger overfor Dagen ikke det minste skjul på at de egentlig er imot det valgsystemet som nå ligger an til å bli permanent. Selv om vi er et stykke unna den situasjonen man har i Sverige, hvor Riksdagens partier stiller egne lister til kirkevalget, har Den norske kirke tatt lange skritt i samme retning.

Tradisjonelt har man rundt i menighetene prøvd å sette sammen nominasjonslister med sikte på å gjenspeile det lokale fellesskapet. I en slik modell ønsker man å harmonisere, fremfor å polarisere.

En slik modell har også sine mangler, ikke minst ved at en står i fare for å ikke ta innover seg de ulikhetene som faktisk finnes i fellesskapet. Sånn sett er det ikke uforståelig at noen kan ønske seg andre muligheter for å tone flagg ved kirkelige valg.

Og det er opplagt større spenn i teologiske oppfatninger blant både aktive og mer passive medlemmer i Den norske kirke og i andre kristne trossamfunn nå enn for et par tiår siden, blant annet i samlivsetikken.

Partilister er likevel en fremmed størrelse i den kristne kirkes lange historie. Det er også grunn til å minne om det viktige grepet med å knytte tid og sted for kirkevalg med tid og sted for politiske valg.

Det opplagte burde være å knytte kirkevalg til gudstjenester eller andre kirkelige samlinger. Men nettopp denne politiseringen av kirkevalget har etter alt å dømme hatt stor betydning for den utviklingen som har skjedd i Den norske kirke de senere årene.

Så langt har Frimodig kirke ikke ønsket å bli del av dette maktspillet. I stedet har man villet bygge kirke nedenfra. Nå velger man altså motvillig en annen strategi.

Sverre Elgvin Lied sier åpent at det ikke er realistisk å få gjort om på selve vedtaket om likekjønnet vigsel, men er opptatt av å sikre rom for dem som står for en mer historisk og bibelsk forankret samlivsteologi.

Nettopp derfor er det viktig for Lied å understreke at de ikke opplever seg selv som ytterliggående, men at de «står for en helt ordinær kristen teologi». Opptakten til kirkevalget kommer til å fortelle oss en del om hvor lett eller vanskelig det har blitt i dagens samfunn å stemple nettopp ordinær kristen teologi som ytterliggående.

Det er grunn til å håpe at arbeidet for evangeliets utbredelse ikke kommer i bakgrunnen av kirkepolitikken.

Det er også verdt å merke seg hvem som sitter i utvalget Frimodig kirke har nedsatt for å arbeide med kirkevalget. Liv Heidrun Heskestad og Therese Egebaken er begge med i det sittende kirkemøtet fra Stavanger.

Særlig Egebakken har vært en profilert delegat, og hadde senest for et par dager siden et innlegg her i avisen med tydelig brodd mot Åpen folkekirke.

Sammen med disse to finner vi også veteranen Svein Arne Lindø. Han ledet kirkerådet i Den norske kirke fra 2010 til 2016. I 2010 vant han det valget med en stemmes overvekt mot dagens kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum. Men siden da har det skjedd mye i kampen om makten i Den norske kirke.

Det er grunn til å håpe at arbeidet for evangeliets utbredelse ikke kommer i bakgrunnen av kirkepolitikken, og det er grunn til å både håpe og tro at Frimodig kirkes deltakelse bidrar til en bedre valgkamp og en annen sammensetning av Kirkemøtet etter neste valg.