Fred er ei det beste

Knapt noen sak de siste tiårene har så tydelig vist behovet for KrF som ideologisk motkraft.

Med knappest mulig margin fastholdt landsmøtet i KrFU motstanden mot den gjeldende ekteskapsloven.

For gjenvalgt leder Emil André Erstad var det et nederlag. For ungdomspartiet som sådan var det et håpets tegn. Det vitner om evne og vilje til å tenke prinsipielt ut fra sitt eget ideologiske grunnlag, tross sterkt press i retning av å gi etter for moteriktige holdninger.

Les også: Tapte kampen for ekteskapsloven, venter ny debatt

Allerede i januar flagget Erstad sin støtte til ekteskap og adopsjon for homofile par. Argumentasjonen var påfallende pragmatisk og lite prinsipiell.

«Vi har en felles ekteskapslov i dag. Hvis vi skal være et familieparti, må vi ha en god politikk for alle typer familier», sa Erstad til NRK.

Riktignok hadde han et forbehold mot ekteskapslovens rett til kunstig befruktning for lesbiske par. Men det er urovekkende at en KrFU–leder uanstrengt feier til side de tunge innvendingene mot å gi opp kampen for det tradisjonelle ekteskapet.

Den nye ekteskapsloven, som trådte i kraft 1. januar 2009, omdefinerer på radikalt vis den mest grunnleggende institusjonen i samfunnet. Uten grundig utredning ekspederte stortingsflertallet i ekspressfart en endring med omfattende konsekvenser. Innvendinger ble overhørt, latterliggjort eller møtt med anklager om intoleranse og det som verre er.

Det et signal om at man på visse områder har forbløffende liten interesse for å tenke langsiktig. Dessverre gjelder det på tvers av det politiske spekteret. Fremskrittspartiet tonet skuffende fort ned sin motstand mot denne revolusjonerende lovendringen.

Knapt noen sak de siste tiårene har så tydelig vist behovet for KrF som ideologisk motkraft. For et parti med kristent idégrunnlag er det avgjørende å forankre politikken i sitt eget fundament. I KrF har det vært en tiltakende iver etter å «skille mellom politikk og teologi». Det kan høres positivt og progressivt ut, men kan ha fatale følger. Å skjelne mellom polisk og åndelig styring er et urokkelig ideal. Men å skille mellom teologi og politikk innebærer å utarme seg selv.

Poenget med et kristent parti er ikke å drive evangelisering. Det skal menighetene og misjonsorganisasjonene gjøre. En kristen ordfører, stortingsrepresentant eller ungdomspolitiker er som alle andre troende kalt til å være et vitne, men i politikerollen er man ikke primært en forkynner. Man har fått et tillitsverv der målet bør være å bygge et best mulig samfunn for alle – uavhengig av hvilken tro de har.

Men denne innsatsen skjer på et bestemt verdigrunnlag. Kristen tenkning om tilværelsen gir føringer for hva som er bra politikk. På noen politikkområder lever vi godt med at kristne har forskjellig syn. Men visse prinsipper må ligge fast hvis det skal gi noen mening å si at man har et kristent eller kristendemokratisk grunnlag. Ellers har man privatisert og relativisert kristen tro og tanke, og opererer i praksis med et sekulært verdensbilde.

Å fastholde det tradisjonelle synet på ekteskapet blir stadig mer utfordrende, ikke minst ettersom aksepten for den nye definisjonen vinner oppslutning i kirkelige kretser. Ut fra en realpolitisk vurdering er det forståelig at krefter i KrFU vil gi etter. Men ideologisk ville det være en katastrofe.

Derfor gleder vi oss over helgens utfall – og håper den kan føre til grundigere prinsipiell forankring.