For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold vi publiserer

☀️ 1 krone for 1 måned Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Meninger

FRAMTIDSHÅP: En bærende metafor i Justin Brierleys bok (foto) er tidevannet. Det har vært fjære sjø lenge, men, ifølge Brierley, tyder det på at tidevannet er i ferd med å snu, skriver Kåre Kirkholm.

Framtidshåp og stanken av forråtnelse

Publisert Sist oppdatert

Nå nylig skapte filosofen Einar Duenger Bøhn debatt da han sukket oppgitt over måten dagens ungdom oppdras på av sine foreldre, og slo fast at han ikke har mye tro på neste generasjon.

Jeg skal ikke gå inn i den debatten, men diagnosen Duenger Bøhn kommer med når han analyserer kulturen vår, har nok mer for seg enn vi gjerne liker. Slik sett er det lite som gir oss framtidstro.

Duenger Bøhn har nok rett i at dagens ungdom ikke har de ressursene som skal til for å snu skuta. Men når sant skal sies, det har egentlig ingen av oss. Men Gud kan. Vi tror at Gud kan gi framtid og håp, for han kan skape liv av døde bein (Esek 37), og han lar regnet strømme ned på tørre steder.

Powered by Labrador CMS