Reuters/NTB Scanpix
Fra skjønnhet til barbari
Blant de mest imponerende og varige visuelle inntrykk jeg sitter igjen med etter et yrkesliv som journalist er – moskeene!
Ikke bare arkitekturen til de mest kjente, som Klippemoskeen i Jerusalem, men minst like mye en rekke mindre omtalte – som Imam Husseins moske i Kerbala, som hviler under en mektig gyllen kuppel. Dens inngang voktes av to himmelstrebende minareter. Ingen skal være i tvil når det stunder til fredagsbønn: Allahu Akbar! Allah er større enn størst!
Min tid som hotellgjest i shia-hotellet Al Albeit i den hellige byen Kerbala hang sammen med at jeg i 2003 var engasjert av det daværende Flyktningerådet (nå Flyktninghjelpen). Mitt engasjement var i første rekke for å skaffe oversikt over internt fordrevne flyktninger i Babil-provinsen sør for hovedstaden Bagdad. I dette området ligger historiens Babylon.
Under min daglige frokost i annen etasje kunne jeg studere den grønne tegningen av Husseins sverd i glass og ramme. Og etter frokost – på vei ned trappen – gikk jeg en slags spissrotgang mellom tilreisende fra Iran. De tilhørte revolusjonsgardens spesialstyrker, Al Quds. Nedover i trappen sto de i sine svarte uniformer, og mønstret meg omhyggelig uten å stille spørsmål. Var jeg kanskje amerikaner?
