Fra religion til politisk ideologi

Det kan ikke være riktig at alt er støtteberettiget bare man kaller det en religion.

Islam regnes som en religion – både av muslimene og av myndighetene våre, og slik var det i begynnelsen da Muhammad forkynte i Mekka: Han oppfordret folk til å takke og tilbe Skaperen, han advarte om dommedag, og oppfordret alle om å være gavmilde og ta vare på foreldreløse barn.

Hvis dette hadde vært hans åndelige arv, så hadde det ikke vært noen problemer. Men mannen fikk liten oppslutning, kanskje 100 i løpet av 10-12 år.

Så begynte han å forkynne for de araberne som kom til de religiøse høytidene fra byen litt lenger nord, senere kjent som Medina. Først en håndfull, så litt flere, og i år 622 kom det 75 arabere som ønsket å treffe Muhammad.

Dette møtet ble epokegjørende. Motstanden i Mekka var blitt sterkere, og han spurte om de fra Medina ville beskytte ham. Ja, det lovet de.

Så gav Muhammad et løfte: «Deres blod er mitt blod; den som utgyter deres blod, utgyter også mitt. Jeg hører til dere. Jeg vil føre krig mot dem som fører krig mot dere, og jeg vil ha fred med dem som har fred med dere.» Altså en forsvarspakt.

Ibn Ishaq beskriver forandringen slik i biografien om profeten: Før denne avtalen hadde Allah ikke gitt apostelen sin lov til å spille blod, kun til å kalle mennesker til Allah, tåle urett og tilgi. Men Quraish-stammen hadde opptrådt uforskammet og forkastet Allahs nådige tilbud, til og med anklaget profeten for å lyve. Så gav Allah apostelen tillatelse til å slåss og beskytte seg mot dem som gjorde ondt mot dem. Vi ser her en guddommelig godkjenning for voldsbruk.

Kort tid etter reiste Muhammad til Medina der han skrev det som er blitt kjent som «Medina-konstitusjonen».

Her heter det at tilhengerne hans og andre som vil slutte seg til dem og kjempe med dem, utgjør ett samfunn: én for alle og alle for én. De jødene som velger troskap mot ham får være med; avtalen legger ikke press på dem om å godta læren hans.

Men han er sjefen: Enhver disputt eller uenighet skal legges frem for Allah og Muhammad for avgjørelse, og ingen får gå til kamp uten hans godkjennelse.

Teksten slutter med at «Allah godkjenner dette dokumentet, - - og Muhammad er Hans apostel.» Her er det en guddommelig godkjenning for å angripe fiender. Dette har verden fått erfare gjennom 1.400 år.

Muslimene vedtok lover med straffesanksjoner, skattlegging for å hjelpe fattige og tider for bønn og faste.

«Med dette var islam etablert», skriver Ibn Ishaq. Islam ble «definert» ved sosiale, politiske, rettslige og militære regler, der troen på Allah og Muhammad som sjef var limet i samfunnet. Det er derfor god grunn for å betegne islam som en politisk ideologi på religiøst grunnlag.

Islam har både et religiøst og et politisk mål: at alle skal tro på Allah og at hele verden skal styres etter islamsk lov. Sharia-reglene angir mål og midler, og jihad er obligatorisk; det handler både om å bli en bedre muslim og å kjempe for å utbre islam i samfunnet.

Dette kan gjøres på fredelige måter, gjennom organisasjoner og i politikken, og med trusler, vold eller drap, og dermed spre uorden i samfunnet.

Det kan ikke være riktig at staten skal støtte organisasjoner og trossamfunn som vil utbre en ideologi som tillater bruk av trusler, vold og drap. Det kan ikke være riktig at alt er støtteberettiget bare man kaller det en religion.

Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen gir rett til å begrense religionsfriheten dersom det «er nødvendige av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». art 9-2. Det er nødvendig i dette tilfelle.