KIRKEMØTE: Bildet er fra Kirkemøtets åpningsgudstjeneste i Vår Frue kirke i Trondheim. Foto: Tarjei Gilje

Forståelige utmeldinger fra politisert kirke

Kirken bør holde seg til ting den har greie på.

– Jeg trodde jeg var på Kirkemøtet og ikke et partipolitisk møte, sa delegat Therese Egebakken under debatten om Den norske kirkes klimaplan. Som kjent endte Kirkemøtet i Trondheim opp med å vedta at kirken går inn for stans i norsk leting etter olje og gass.

En lignende forvirring om hva de egentlig er med på, opplever de nok også mange av de som etter vedtaket har meldt seg ut av Den norske kirke. De trodde de var med i en kristen kirke, men oppdaget at de egentlig stod på medlemslisten til en organisasjon som gjør detaljerte politiske vedtak om politiske spørsmål. Tydeligvis føler mange seg ikke komfortable med å tilhøre et trossamfunn som vedtar politikk identisk med programmene til de mest radikale klimapartiene.

Les også
Over 400 meldte seg ut av kirken etter olje-nei

Det er selvfølgelig legitimt at kirken snakker om vårt ansvar for skaperverket. Forvaltertanken er en viktig del av det kristne budskapet. Vi skal verne om alt det vakre som Skaperen har betrodd oss. Og klimakrisen utgjør en trussel mot de mest sårbare blant oss.

Men etter vår mening går det en klar grense mellom teologien og politikkens verden i dette spørsmålet. Problemet oppstår når kirken ikke nøyer seg med å forkynne de etiske prinsippene for ansvarlig kristent forvalterskap, men i stedet tar mål av seg til å komme med detaljerte politiske svar på hvordan klimakrisen skal løses.

Det blir helt galt når kirkeledere ikke lenger er fornøyd med å ha ansvar for et kristent trossamfunn, men i stedet vil leke politikere. Faktisk virker det en smule patetisk, for det er ganske åpenbart at dette har kirken rett og slett ikke kompetanse på.

Les også
Human-Etisk Forbund mener de står bak medlemsflukt fra kirken

Løsningen på de globale klimaproblemene er et komplekst politisk spørsmål, faktisk et av de klart vanskeligste i vår tid. Det er en lang rekke hensyn som må taes. For det første gjelder det problemets globale natur, nemlig at det nettopp dreier seg om en internasjonal utfordring. Den letestansen som kirken ønsker, ville ikke fått ned klimautslippene i verden med en eneste kilo CO2. For land som Saudi-Arabia og Russland tar mer enn gjerne over norske markedsandeler for olje og gass.

Og så har vi de kompliserte innenrikspolitiske avveiningene som må gjøres. Hva skjer med den norske velferdsstaten dersom oljekranene skrus brått igjen? Eller med finansieringen av Den norske kirke, for den saks skyld? Hvor stor nedgang i levestandard er vi egentlig villige til å akseptere hvis vår hovedinntektskilde skal fjernes på denne måten?

Les også
Stort flertall på Kirkemøtet: Vil ha slutt på norsk oljeleting

Dette er meget vanskelige politiske avveininger med svært store konsekvenser. Og det er nettopp sånt vi har politikere til. Kirken er til for noe annet.

De fire største politiske partiene i Norge sier nei til ytterliggående klimapolitikk av den typen som Den norske kirke nå har gjort seg til talspersoner for. Kirkemøtets vedtak vil derfor få null innflytelse. Det eneste kirken oppnår er å fremmedgjøre seg selv ytterligere overfor det store flertallet av befolkningen som ikke støtter SV eller MDG.

Det går en klar grense mellom teologien og politikkens verden i klima-spørsmålet.