Forsøk på delegitimering av Israel?

Per Haakonsen påstår den 2/8 og gjentar den 11/8 at Palestinamandatet ikke innebar en jødisk statsdannelse. Dette har også blitt hevdet i Facebook-diskusjoner og på avisers nettkommentarer. Jeg oppfatter dette som et forsøk på å delegitimere Israel som jødisk stat.

Les også
Israels grenser

Haakonsens påstand strider mot selve mandatordningen. Mandatmakten skulle styre området inntil den begunstigede befolkningen var blitt i stand til å danne en selvstendig stat.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Flere statsdannelser i Midtøsten, for eksempel Libanon, Syria, Jordan og Irak, foregikk på denne måten. I den engelske teksten for Palestinamandatet står det «reconstitute», altså reetablere et jødisk nasjonalt hjem og gi statsborgerskap til jøder som bosatte seg i mandatområdet.

Hvordan man kan unngå å se at dette dreier seg om en statsdannelse for jøder er vanskelig å forstå. Tror noen at en arabisk stat i Palestina ville gitt statsborgerskap til alle jøder som ville etablere seg der?

I forarbeidene til samtaler i Paris i 1919, taler den amerikanske delegasjonen klart og tydelig om at Folkeforbundet skal anerkjenne Palestina som en jødisk stat så snart den faktisk blir det. Altså i tråd med mandatordningen.

I Palestinamandatet vedtatt 24/7 1922 av Folkeforbundet, forløperen for våre dagers FN, forpliktet mandatmakten Storbritannia seg til å opprette et nasjonalt hjem for jøder. Man skulle legge til rette for jødisk innvandring, samtidig som de politiske og religiøse rettigheter til den øvrige befolkningen ble sikret.

Da skurrer det når Haakonsen hevder at et nasjonalt hjem for jøder ikke innebærer en statsdannelse på linje med de andre mandatene opprettet, ifølge Folkeforbundets artikkel 22.

Særlig underlig blir det når man vet at mandatmakten Storbritannia, etter paragraf 25 i Palestinamandatet, gav ca 70 prosent av området i Palestinamandatet til en palestinaarabisk stat, Jordan. Det resterende Palestinamandatområdet er det som ligger vest for Jordanelven, med de grenser som nevnes i referatet fra møtet i Folkeforbundet den 16. september 1922.

I ettertid sviktet Storbritannia jødene, både når det gjaldt innvandring og et nasjonalt hjem. Men det opprinnelige mandatvedtaket er fremdeles gjeldende folkerett, beskyttet av FNs grunnleggende paragraf 80.

Israels grenser er avgjort med fredsavtaler med statene Egypt og Jordan. I tillegg har FN slått fast at Israel har krav på sikre og forsvarbare grenser.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den jødiske statsrettigheten ble fastslått i Palestinamandatet i 1922 som etterfulgte Balfourdeklarasjonen og San Remo-konferansen.

I dette mandatet, som fremdeles er gjeldende folkerett, var det jøder som fikk statsrettighet vest for Jordanelven, den øvrige befolkningen fikk sikret sine eiendomsrettigheter/politiske og religiøse rettigheter. I Palestinamadatet ble for eksempel muslimenes hellige steder fredet.

I FN resolusjon 181 av 1947 ble det åpnet også for en arabisk statsdannelse vest for Jordanelven og Jerusalem skulle gies status som internasjonalt område.

Denne resolusjonen kunne dannet et nytt folkerettslig grunnlag for Palestina, men denne resolusjonen ble avvist av palestinaarabernes representanter. Det eneste som nå kan skape ny folkerett er forhandlinger mellom de berørte parter.

Den jødiske innvandringen ble motarbeidet lokalt helt fra 1922, og folkemordet på jøder i de europeiske dødsleirene under 2. Verdenskrig forsterket vanskene med å etablere en stat med jødisk flertall. De kreftene som utførte dette bør ikke belønnes med en delegitimering av den jødiske staten Israel.