For mange «men» gir for få menn
Den som er villig til å være med på å fortelle barn og unge om Jesus, har i dag et rikt tilfang på ressurser.
Nitti prosent av søndagsskolelederne på Sunnmøre er kvinner, fortalte søndagsskolekonsulent Helge Åkernes i gårsdagens avis. Det er ingen grunn til å tro at tallene er vesentlig annerledes andre steder i landet. Kristent barnearbeid er i stor grad blitt kvinnearbeid. All ære til trofaste og dyktige kvinner som stiller opp. De fortjener all den takk, støtte og oppmuntring de kan få. Men hvor blir det av mennene?
Fra gammelt av har mange menn tatt stort ansvar i kristent barnearbeid. Mannlige søndagsskolelærere er det sterk tradisjon for. Men ironisk nok ser det ut til at mennene i økende grad har trukket seg ut av det kristne barnearbeidet parallelt med at likestilling er blitt sterkere vektlagt i samfunnet. Her er det noe som ikke stemmer. Med utvidede farspermisjoner og høyere forventninger om fars deltakelse på stadig flere fronter, er det merkelig at menn vegrer seg for å ta ansvar i kristent barnearbeid. Forutsetningene for å engasjere seg i slikt skulle på flere måter være bedre enn de var for noen tiår siden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et nøkkelord i denne sammenhengen er prioritering. Samfunnsutviklingen har ført til at vi kan velge stadig mer. Og når vi velger noe, må vi velge bort noe annet. Desto viktigere blir det hva vi velger. Det er nok her det svikter altfor ofte. «Vi vil være herre i eget liv og gjøre det som passer oss best. Minimalt med ansvar og forpliktelser, for livet skal jo leves og nytes», skrev Sten Sørensen i mandagens avis. Tittelen på innlegget hans var «Åndelig krise i Vesten». Og dette er den brutale sannheten.
Den utbredte mangelen på vilje til å tjene trofast over tid i kristne fellesskap, gjør at fellesskapene på sikt eroderes innenfra. Når det sekulære trykket utenfra øker samtidig, er det ikke rart at vi opplever kristen tilbakegang i vestlige land.
Alle kristne, menn inkludert, vil være enige i at barnearbeid er viktig. Forskning bekrefter det vi vet av erfaring: Det er barna det er suverent lettest å nå med evangeliet. Så hvorfor er det ikke flere som engasjerer seg for å dele verdens beste nyheter med dem?
Når spørsmålet om å ta ansvar kommer, møter man mange «men» hos mange menn. De er positive. Men det passer ikke for akkurat dem. Men de har det for travelt akkurat nå. Men de er engasjert i så mange ting. Men kona har tatt ansvar for den sektoren. Og slik kunne vi fortsette.
For all del: Alle må begrense engasjementet sitt. Det går an å ta på seg uansvarlig mye ansvar, også i kristen sammenheng. I perioder kan man trenge pause. Men er det ikke grunn til å stille spørsmål ved prioriteringen dersom det alltid er det kristne barnearbeidet som blir salderingspost? Vi tror flere menn undervurderer sin egen betydning som trosforbilder. Ikke minst er det viktig for gutter å erfare at det finnes menn som tror på Jesus. Det handler om gjenkjennelse og identifikasjon.
Som Helge Åkernes påpeker, er hjelpemidlene nå blitt svært gode. Den som er villig til å være med på å fortelle barn og unge om Jesus, har i dag et rikt tilfang på ressurser. Den viktigste forutsetningen er imidlertid at man selv har fått et møte med Kristus som gjør at man har ekte vare å gi til de små. Da er det også mulig å oppdage gleden i tjenesten som Åkernes helt riktig vil løfte høyere. Takknemligheten over den Jesus er og det han har gjort for oss, er den eneste virkelige drivkraften for sann kristen tjeneste. Det gjelder ikke minst den som retter seg mot barn.
