I Groruddalen i Oslo er bare 1 av 3 innbyggere medlemmer i Den norske kirke. Tros- og livssynsmangfoldet er stort, med mer enn 140 nasjonaliteter representert.
Også sekulariseringen, som blant annet kommer til uttrykk gjennom en stor andel uten tilknytning til noe tros- og livssynssamfunn, er tydelig merkbar. Groruddalen er ett av mange bilder på et mangfoldig, moderne samfunn. Er det også livssynsåpent? Og går det an å være folkekirke under slike betingelser?
