Fløypartier i regjering

En del opplever nok tilværelsen hvor partiet deres står i fare for å bli en del av det systemet det har levd av å kritisere, som vanskelig.

Fremskrittspartiet ser ut til å ha taklet overgangen til bli regjeringsparti bedre enn SV gjorde. Vi har ikke sett aksjoner på gresset foran Stortinget, og ingen av Frps statsråder har gjort seg bort.

De som engstet seg for Siv Jensen som finansminister, har heller ikke funnet grunn til å rope varsku. Statsbudsjettet for 2015 har fått mye kritikk, men ikke for noen reservasjonsløs bruk av oljepenger.

Det å sitte med politisk ansvar innebærer ofte at man må gjøre kompromisser. Pragmatisme trumfer idealisme rett som det er. Men når pragmatismen går for langt og avstanden til de opprinnelige standpunktene blir for stor, kan engasjerte politikere og ikke minst velgere oppleve det mer interessant å tilhøre et parti som snakker tydeligere. Når så også fløypartiene blir med i regjeringsapparatet og må tone ned deler av retorikken sin, er det fare for frustrasjon hos velgerne.

For SVs del var regjeringsdeltakelsen en risikabel øvelse fra første stund. Og partiet har ennå ikke kommet tilbake til det nivået de hadde før valget i 2005.

Dette vet partistrategene i Frp godt om. Det gjør også kollegene deres i Høyre. Derfor er det viktig at Frp får gjennomslag i mange nok av partiets flaggsaker til at velgerne fortsatt kjenner partiet igjen. Det er også Høyre tjent med, så lenge de fortsatt ønsker en bred borgerlig koalisjonsregjering.

Men selv med klok politisk navigering er det ikke gitt at Frps velgere over tid vil være fornøyd med partiet slik det fremstår i regjering. Det å være i opposisjon gir muligheter for egenmarkering som ikke uten videre lar seg forene med regjeringsdeltakelse.

Fremskrittspartiet har i hele sin tid fungert som et alternativ for velgere som var utilfredse med de øvrige partiene. Partiet er ikke først og fremst knyttet til en av de klassiske politiske ideologiene, men mer til et ønske om å utvikle den eksisterende politikken.

Da er det ikke så vanskelig å forstå at en del velgere nå har satt seg på gjerdet. En del opplever det nok vanskelig å finne seg til rette i en tilværelse hvor partiet deres står i fare for å bli en del av det systemet det har levd av å kritisere.

Nå sitter finansminister og partileder Siv Jensen selv på den andre siden av bordet. Hun er den som skal forsvare seg mot opposisjonens angrep. Den motsatte rollen kjenner hun svært godt.

I nyttårsintervjuet med NTB, som vi trykket i Dagen lørdag, kritiserer hun opposisjonen for å rette søkelyset mot mindre deler av budsjettet. Hun mener vi slik mister den helhetlige sosiale profilen av syne. Det er slett ikke uforståelig at finansministeren opplever situasjonen på denne måten. Det har nok mange finansministre gjort før henne.

Solberg-regjeringen har sittet i et drøyt år. Så langt ser det ut for at den viktigste utfordringen med tanke på regjeringens omdømme handler om den sosiale profilen. Statsminister Erna Solberg uttrykte seg klart i sitt nyttårsintervju med NTB, hvor hun sa følgende:

«Jeg er opptatt av et samfunn som har muligheter for alle, der det ikke er din sosiale bakgrunn som avgjør hvor langt du kommer. Det er et samfunn der de svakeste får muligheten til å leve et likeverdig liv.»

Hvis regjeringen klarer å levere på dette punktet i en slik grad at folket gjenkjenner det, kan både Fremskrittspartiet og Høyre sørge for at Solberg-regjeringen får et langt liv.