Flere veier til prestetjeneste

Mandag kveld stemte et flertall i Kirkemøtet for å beholde ordningen der man kan bli prest uten å ha fullført det tradisjonelle teologistudiet. Det er et klokt vedtak av flere grunner.

67 delegater ønsket å videreføre ordningen, 40 ønsket å avskaffe den. Det har blant annet hatt betydning at flere biskoper gikk inn for å videreføre muligheten for en alternativ vei til prestetjeneste. Siden biskopene har en særlig rolle i godkjenningen av disse kandidatene var det naturlig at deres anbefaling ble tillagt særlig vekt.

En annen sak på Kirkemøtets agenda handlet om rekrutteringsstrategi. I sakspapirene heter det innledningsvis at «Alderssammensetningen på ansatte i Den norske kirke kombinert med lave studietall, gjør det nødvendig å satse på rekruttering til kirkelig utdanning og arbeid.»

Denne betraktningen er i seg selv et argument for å beholde den alternative veien til prestetjeneste. Men den er også en alvorlig påminnelse om behovet for å drive systematisk og langsiktig rekruttering til kirkelig tjeneste både i Den norske kirke og i andre kristne sammenhenger.

For kristne som har sin primære tilhørighet på bedehuset eller i en frikirke kan selve problemstillingen være konstruert. Og det finnes naturlig nok ikke bibelsk hjemmel for å forutsette teologiske eksamener som forutsetning for prestetjeneste.

Det er ikke vanskelig å finne eksempel, særlig ikke i historisk perspektiv, på prester som har hatt sine akademiske meritter intakt, men som likevel har fungert dårlig i prestetjenesten. Og motsatt er det ikke vanskelig å finne eksempler på mennesker som ikke har tatt et eneste studiepoeng i teologi, men som likevel kjenner både Bibelen og kristen teologi bedre enn de fleste.

Prestetjenesten i den kristne kirke kan ikke reduseres til en samling studiepoeng. En prest er først og fremst satt til å være en åndelig hyrde, med Mesteren selv som det viktigste forbildet.

På den annen side må aldri ønsket om å etablere og opprettholde åndelig tillit være en unnskyldning for å ikke søke kunnskap. I så fall blir veien til svermeri og åndelige utskeielser kort.

En prest er først og fremst satt til å være en åndelig hyrde, med Mesteren selv som det viktigste forbildet.

I innstillingen til Kirkemøtet heter det at man kan ansettes som prest hvis man 1) har tittelen cand. theol. eller tilsvarende, 2) om man har et gitt antall studiepoeng i teologi samt praktisk-teologisk utdanning eller om man 3) er «godkjent etter regler om godkjenning av personer til vigslede stillinger på bakgrunn av særlige kvalifikasjoner».

Det er altså det siste alternativet som har vakt en viss debatt de senere årene. Fra et rent faglig ståsted kan man innvende at det tredje alternativet bidrar til å undergrave kravet om at prestene skal være presteutdannet.

Men det er en unødvendig streng fortolkning. Særlig med tanke på at det i snitt ikke er flere enn et par prester i året som har blitt innsatt i tjeneste på dette grunnlag.

Sannsynligvis vil også Presteforeningen kunne være enig i at det rundt i landet finnes mennesker som gjennom årene har tilegnet seg kvalifikasjoner som gjør dem godt i stand til å fungere som prest, selv om de ikke har den utdannelsen som vanlige prester har. I tillegg finnes det etter hvert flere muligheter for å ta del i utdannelse også etter at man er i gang med prestetjenesten.

På Kirkemøtet tok biskopene Ingeborg Midttømme og Herborg Finnset til orde for å parkere bruken av begrepet «profetveien» om denne veien til prestetjeneste. Det er en klok anbefaling.

Finnset omtalte det som en «fordummende og myteskapende» betegnelse. Man kunne også sagt stigmatiserende. Av dem som har blitt ordinert til prestetjeneste via denne veien de senere årene, er det neppe mange som ser på seg selv som en profet av den typen vi leser om i Bibelen.

Det er et gode for kirken at man fortsatt kan bli innsatt i prestetjeneste uten først å ha fullført en akademisk teologisk utdannelse. Det er bra fordi man på denne måten bidrar til å bøte på prestemangelen. Men det er først og fremst bra fordi kirken på denne måten kan få glede av tjenesten til mennesker som av en rekke ulike grunner har vist seg tilliten verdig.