Faste

Fastetiden har på mange måter fått en renessanse i vår kirke i de senere årene. Riktignok handler det om en oppdatert og modernisert versjon av faste, ikke som en gjenopplivning av gamle fastebestemmelser om avhold fra kjøtt.

Den form for fastepålegg fikk som kjent et skudd for baugen allerede ved reformasjonen, og siden den gang har man i protestantisk sammenheng gjerne hatt en viss forlegenhet i møte med denne del av den kirkelige tradisjon. I vår tid har mange gjenoppdaget betydningen av å gi avkall på noe man vanligvis setter pris på, med tanke på å oppnå økt indre oppmerksomhet og konsentrasjon. Det behøver ikke nødvendigvis være kjøtt, men like gjerne kaffe, alkohol eller andre ting. Gjennom å ta denne form for selvvalgt konkret faste i bruk har man også gjenoppdaget sammenhengen mellom det åndelige og det kroppslige. Gjennom den kroppslige opplevelse av å mangle eller savne noe kan man også komme nærmere sine indre følelser og motiver. Heller ikke en luthersk spiritualitet bør være fremmed for et asketisk element.

Gjennom tekstrekkene settes fasten inn i sammenheng med Jesu lidelse og død. Som forberedelse til skjærtorsdag og langfredag er fasten også et kall til et liv i Jesu etterfølgelse. Som Jesus «ga avkall på sitt eget» (Fil 2,7) og tok på seg lidelse for vår skyld, slik kalles vi til å ta vårt kors opp og følge etter Jesus (Matt 10,38).