Farvel til alt det der

Jeg er en av dem som etter å ha vært aktiv i en pinsemenighet i tenårene, forlot den i tidlig voksen alder. Noen av mine gamle kristne venner ser på meg som frafallen. Det pleide å gjøre meg sint, men ikke nå lenger. Utmeldelsesbrevet var ikke så mye et brudd som et komma på en linje som ennå ikke er ferdigskrevet.

Jeg husker varmen fra scenelysene. De lange ettermøtene, lovsangen, lav tungetale fra noen i nærheten, kanskje lukten av røykmaskin blandet med parfyme. Vissheten om at vi var en del av noe som var langt større enn oss selv: en plan for verden, et prosjekt vi kunne gå opp i og som kunne gjøre oss hele. Og deretter: en sitrende ro når vi gikk ut i den sene sommerkvelden, spredte skyer over hustakene og følelsen av å være en bande, sammensveiset; det var oss mot verden, og vi var salt og sang.

LES: Kirke nedenfra

Denne teksten har hatt en lang tilblivelse. Den er blitt til på fergeleier, i de brede gatene i Berlin og i forelesningssalene i Trondheim. Linjene i teksten har utviklet seg der; langsomt og kronglete, spennende og krevende. Den er ikke et kampskrift og heller ikke et bittert oppgjør. Kanskje kan den best beskrives som en slags fragmentarisk dagbok fra reisen. Dette er noen linjer på veien fra et karismatiske frikirkemiljø til en voksen kristendom, på samme tid både mørkere og lysere.

Jeg er en av dem som etter å ha vært aktiv i en pinsemenighet i tenårene, forlot den i tidlig voksen alder. Noen av mine gamle kristne venner ser på meg som frafallen. Det pleide å gjøre meg sint, men ikke nå lenger. Utmeldelsesbrevet var ikke så mye et brudd som et komma på en linje som ennå ikke er ferdigskrevet.

LES OGSÅ: To prosent går til kirken

Årene etter utmeldelsen hadde jeg en tendens til å hamre løs mot de dårlige sidene ved den kristendomsformen jeg hadde forlatt. Det var nok å ta tak i: det farlige svermeriet fra trosbevegelsen, konformiteten i miljøet, arrogansen i møte med de mange som ikke trodde og tenkte som oss, den stygge maktbruken fra noen av lederne. Jeg trengte den kampen, jeg trengte å sparke fra meg. Så roet det seg, jeg hadde revet meg løs, og da kunne jeg også se det positive jeg hadde fått med meg. Samtidig gikk jeg videre mens jeg lette etter bitene av et bedre kart. Jeg både lette, skrev og bygget. Men jeg forlot aldri Gud, og langt viktigere: jeg ble aldri forlatt.

Jeg skrev at dette ikke er et bittert oppgjør, og det er sant. Jeg har med meg skatter fra de karismatiske årene, ikke minst at jeg tidlig i livet fikk en opplevelse av at jeg kan gjøre noe for verden rundt meg – et etisk ansvar. Til tross for en gjensidig mistro som i flekkene grenser til raseri, har karismatisk frikirkeungdom og ungdom på den radikale venstresiden mye til felles: begge grupper er del av et stort prosjekt, de tror på å endre verden og de blir fortalt igjen og igjen at de har et ansvar og evnene til å gjøre noe med verden rundt seg. Og de evnene de eventuelt ikke har, får de – hvis de er heldige – utviklet i miljøet de er en del av. Dette fikk jeg være med på. KrFU har gitt oss et slagord som vibrerer i takt med begge grupper: «Verden trenger folk med større drømmer enn billig bensin.»

Jeg er takknemlig for de erfaringene. Jeg er glad at jeg har vært en del av de trygge bønnemøtene om natten, de lange bussturene der vi slumret i setene på vei sammen, den enkle og revolusjonerende opplevelsen at vi to, eller vi tre, her på denne benken, i denne parken, kan bli hørt av Gud.

Jeg er blitt rørt ved av en som er langt større enn meg. Jeg har opplevd å kjenne den tryggheten, jeg har fått lov til å bære med meg noe i brystet som ikke kommer fra meg og som er godt. Pinsemiljøet hadde noe å gjøre med den opplevelsen. Samtidig er den langt større enn det. Etter utallige diskusjoner med folk i miljøet, har jeg sett et trekk som bekrefter at jeg gjorde rett da jeg reiste videre: de hadde en lei tendens til å sette likhetstegn mellom miljøet og gudsopplevelsen. Den naturlige slutningen var da at den som forlot miljøet, også forlot Gud. Men det var ikke medlemskap i en bevegelse jeg ønsket meg – ikke et miljø, aksept eller trygghet, men Gud. Jeg ville ha sannhet, om så bare en liten flik av den: i gresset bak stevnehallen, i vinterskogen, under høststjernene, på lesesalene – alle steder der livet leves, ikke i innenfor de trygge menighetsveggene.

Så jeg forlot ikke pinsekirkelandskapet fordi jeg ville vekk fra Gud, men fordi jeg ville ha mer av Gud. Jeg måtte finne min egen vei til ham, og det hang sammen med å finne min egen stemme og min egen måte å være i verden på. Han kunne ikke være interessert i meg forkledd som en annen, det måtte være meg han var interessert i å møte, ikke meg med en annens stemme, en annens klær og tanker.

Det betød at jeg måtte ut av konformiteten som det ble hevdet at ikke fantes, men som var der likevel – når litteratur ble delt inn i «moralsk» og «ikkemoralsk», eventuelt «oppbyggelig» og «ikke–oppbyggelig» (Gary Chapman inn, Friedrich Nitzsche ut); når det viktigste elementet i musikk var om musikeren var kristen eller ikke (vi hadde mange runder om U2); og når gode og vanskelige spørsmål om liv, død, Gud og menneske ble avfeid med floskler om enkel tro. Jeg har tenkt mye på hva som var essensen i mange i miljøets holdning til kritisk tenkning og vitenskap, og jeg ser nå at det var en utstrakt kunnskapspopulisme. Vitenskap som kunne utfordre troen, ble diskvalifisert – enten som en konspirasjon ført i felten av ateistiske vitenskapsfolk, eller som verdensfjerne tåkefyrsters forfeilede forsøk på å forstå verden. Dette gikk spesielt ut over naturvitenskapene og evolusjonsteorien, men også teologien og kirkehistorien. Fienden var – som i annen populisme – akademikere, kunstnere, journalister og venstreside–establishmentet. Med andre ord: elitene.

Jeg husker et ordspill som effektivt illustrerer holdningen til ting: «Gud er død, hilsen Nietzsche. Nietzsche er død, hilsen Gud.» Så alvorlig tok man altså 1800–tallets kanskje viktigste filosof. Om ikke annet burde han ha blitt lest for at man skulle lære sin fiende i kjenne. I stedet satset man på å lukke øynene og late som om ingenting hadde skjedd.

Jeg ville ha noe mer, eller bedre formulert: Gud måtte være langt mer enn det trygge miljøet der det føltes som om alle skarpe kanter var pusset ned. Det kunne ikke være slik at han foraktet kunnskap og ikke ønsket at vi skulle lese bøker med kontrasterende blikk på verden. Og det kunne heller ikke være slik at han delte menneskers skapende virksomhet inn i to kategorier – hvitt og sort, ut fra om de passet inn i verdensbildet til norsk karismatikk eller ikke. Jeg ville utfordres, ville konfronteres med forfattere som fikk min verden til å dirre og skake, ville rispes opp og se verden på nye måter. Og jeg ville vekk fra det stadige maset om at alt skulle vær lyst, klart, enkelt og overgitt.

Jeg husker den trosbevegelsesinspirerte forstanderen som preket om å «alltid være over, aldri under». Det var livet som en ideologisk kamp ut fra et enkelt kart; her var ikke plass til komplekse sjelsliv eller de mange rykk og rystelser som livet kan gi oss. Det var en slags pervertering av Grundtvigs tanke om «menneske først, kristen så» – her skulle vi være brennende troende og ingenting annet. Og den troen vi skulle stå i, var så naiv og forenklet at store deler av det å være menneske, ikke fikk plass. Så ble Gud en som ikke hadde relevans i den virkelige verden, eller verre: en umenneskelig tvang som rensket ut det menneskelige.

Men han er ingen av delene. Igjen Grundtvig: «Mennesket er Guds fingeravtrykk i muld.» Den setningen står for meg som selve essensen av alt sammen – en ekte, levd kristendom, der det ikke handler om «oss» og «dem», men om at det finnes godt overalt på kloden. Og som kontrast til lykkekristendommen står Johannes av Korset: «Hvis en mann ønsker å være sikker på veien han reiser langs, må han lukke øynene og reise i mørket.» Det er en tro som ikke er en naken og brutal lyskaster, men en varm hånd og en puls. Det er noe langt bedre enn det de formidlet, de som ville redusere Gud og virkeligheten til et spørsmål om lys versus mørke. Som om alt mørke var av det onde.

Jeg meldte meg ut av pinsemenigheten i det første studieåret mitt. Jeg bodde i kollektiv i Trondheim sammen med tre venner mens jeg tok ex–phil og ex–fac, og begynte på historiestudiene. Alle de inntrykkene, de nye idéene, myldret av folk fra ulike deler av landet og fra ulike miljøer: det var en voldsom frihet, en skrekkblandet fryd.

Jeg husker den høsten jeg oppdaget Jens Bjørneboe, jeg husker forfjamselsen og oppvåkningen. Gatelyktene i Herman Krags vei: de lyste langs gangveiene mellom blokkene på Moholt studentby der jeg satt og leste romanene under verdenskartet som hang over arbeidsbordet.

Og nattetimene som frivillig i Vår Frue, da jeg fra tid til annen satt og spilte piano i den lune, halvmørke kirken. Byens frie fugler som kom inn, satte seg og fikk kaffe og en stille prat. Jeg husker den unge jenta som kom inn en gang jeg satt bak flygelet. Hun satte seg på en av de fremste benkene i det ellers tomme kirkerommet, og så opp mot alteret. Jeg sa ingenting, bare fortsatte å spille, og jeg vet ikke hvordan, men jeg kjente at jeg traff henne, at jeg gav henne noe. Og at hun gav meg noe tilbake.

Og alle de lange diskusjonene om politikk, religion, frihet og sannhet – på vei oppover Jonsvannsveien, eller på Sito på Dragvoll, eller i stuen i kollektivet i Dalheimslyngen. Eller alene i sofaen på Choco Boco på Bakklandet med kaffen min og Schopenhauer, og på stiene oppe i Estenstadmarka – fri fra alle andres måter å nærme seg Gud på, og dermed fri til å finne ham med min stemme og med mine ord, og min stillhet.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom hit jeg er i dag. Og det er egentlig hele poenget. Livet kunne ikke være et fastlagt opplegg der både utgangsposisjon, løp og avslutning var gitt. Jeg ville ikke ha et stivnet ideologisk kart, men en levende puls av noe evig. Vi må være frie til å eksperimentere, utforske mørke rom og land, leke med nye tanker som først synes helt uforståelige, men som etter en stund er det som lyser opp den videre veien for oss. Jeg husker friheten i det å forlate de gamle, dogmatiske og alt for enkle kartene. Den friheten vedvarer, og vokser.

Og det handler ikke om liberal versus konservativ (eventuelt relativistisk versus varig), men om levende tro versus dogmer. Det er ikke kristelig å tro blindt. Troende har gjennom hele kristendommens historie grublet over troen, brutt med den, forlatt den og gjenfunnet den, både i elfenbenstårn, på strendene og i byene. Jakob er det fantastiske symbolet på dét – han som fikk navnet Israel etter å ha «kjempet med Gud og mennesker og vunnet».

Kunnskapspopulisme er heller ikke kristelig. Det var en av de store svakhetene i pinsemiljøet jeg var en del av: at man i iveren etter en slags «urkristendom» hadde slått strek over 1900 år med kirkehistorie. Dermed hadde man også avskåret seg selv fra alle de århundrene med inderlige refleksjoner, bønner og drøftelser om troen, Gud og vår plass i en kompleks, vanskelig og vakker verden. Samtidig hadde man adaptert en kunnskapsfiendtlig politikk som formidlet at det var noe suspekt med å være smart.

En kristendom som hevder at den har alle svarene, reduserer seg selv til en selvhjelpsbok eller et ideologisk system. Vandrermetaforen er fantastisk. Å være underveis betyr ikke å være relativist – det er langt modigere å ha et ærlig og undersøkende forhold til egen tro enn å leve med åndelige skylapper. For virkelig å eie noe, må vi risikere noe, og troen er ikke en oppskrift eller en krystallmur som kan skjerme oss fra det som skremmer oss. Tvert om: den tvinger oss til å engasjere oss i verden rundt oss – ærlige, modige og uferdige.

For min egen del, hva har jeg funnet? En stor frihet. Jeg går på en god vei, en vanskelig vei, og jeg ville ikke ha hatt det på noen annen måte. Mitt mellomnavn er Johannes. Det betyr «velsignet av Gud».

Jeg er stolt av å kunne bære videre en gammel, gammel bekjennelse: ja, jeg er en kristen. Mens jeg reiser fra sted til sted, i lyset og mørket fra han som kaller seg Morgenstjernen.

Tittelen til denne teksten har jeg lånt fra Robert Graves.