Arne Munks virkelighet og uvirkelighet

Tross sin smerte og sorg over farens død og mishandling etter 1944, ga Arne Munk så mange mennesker oppmuntring underveis. Hans «raseri» mot medier, samfunn, samtid var berettiget, men det er Arne Munks store menneskelige sider som skal huskes.

Kaj Munk spøker i boken «etatsråden». Vår kjente professor i litteratur, Francis Bull, har sagt at Kaj Munk er Nordens største dramatiker i den første del av forrige århundre. Større enn Nordahl Grieg og Pär Lagerkvist.

For norske lesere som er ukjent med Kaj Munk, må jeg si: født på Lolland i 1898, utdannet prest, kom til Vedersø i 1924 som sogneprest. Ble dramatiker med cirka 40 skuespill. Mest kjent i Norge er «Ordet». Debattant og folkeopplyser. Vendte seg med stor kraft mot nazismen i 1930-årene, da han blant annet skrev «Han sitter ved smeltedigelen» som hadde verdenspremiere i Oslo i 1938. Ble Danmarks fremste motstander av den tyske okkupasjonen og mante til direkte kamp mot Tyskland, samarbeidsregjeringene og kirkens unnlatelse.

Viste til og støttet den norske kirkekampen. Mangt et brev ble smuglet mellom ham og den fengslede Oslobiskopen, Eivind Berggrav. Fikk alle de forbud en diktatorisk stat gir mot ytringer. Tilslutt ble Kaj Munk arrestert i prestegården 4.1.1944 om kvelden, ført avgårde av fem SS-offiserer. Skutt ved hovedveien ved Hørbylunde Bakker ved Silkeborg med tre skudd gjennom hodet. Liket ble slengt i veigrøften og funnet neste morgen. Danmark ble av tyskerne nektet å minnes Kaj Munk. Først i august 1945 ble det holdt en minnegudstjeneste i Domkirken i København over martyren og kunstneren og presten Kaj Munk. Eivind Berggrav holdt selvsagt minnetalen.

4.1.1946 ble det så holdt et stort minnemøte i foreningen Nordens regi i universitetets aula der konge, kronprins, kirkens og kulturlivs ledere og politiker fylte salen. Det gikk en Kaj Munk-takk over Norge. Så ble han glemt, av flere grunner. Viktigst synes å være venstresidens aversjon mot det kristne livssynet som Kaj Munk hadde. Hele det radikale Norden syntes å være besjelet av en tanke: vi tier Kaj Munk ihjel! Og de lyktes delvis.

Kaj Munk ble bevisst løyet på av danske sosialdemokrater i de første etterkrigsårene. Løftene fra 1944–45 om å gjøre Vedersø Gamle Prestegård til et Kaj Munk-minnested ble motarbeidet helt opp til vår tid. Først i 2012 ble prestegården til det verdige minnested over martyren. Bare i dette siste året er det kommet sju(!) bøker om Kaj Munk. I fjor da det var 70 år siden det bestialske mordet på ham. Da var det igjen minnegudstjeneste i Domkirken, hvor blant andre dronning Margrethe var tilstede, og sønnen Mogens Munk holdt prekenen.

Og da er vi kommet til reaksjonen hos et av barna på Kaj Munk-mordet. Lise og Kaj har hatt fem barn. Midt i flokken kom Arne Munk. Han var født i 1934. Utdannet teolog og selv lærer i GT på København Universitet. Han døde plutselig i 2011, 76 år gammel. Jeg hadde det store privilegium å få være hans venn i hans siste 10 leveår. Hans kone, Hanne, og Arne var våre gjester i flere dager, da de feiret sitt sølvbryllup her i Søgne i 2008.

Arne Munk arvet meget av farens dramatiske evner, og ikke minst hans utrolig flotte språk med rikt ordvalg og språkbilder. Men en ting er å leve i skyggen av en berømt far. En annen ting er å være frarøvet sin far som 9-åring, da han så at faren ble ført bort av SS-offiserer med maskinpistoler. Og så bildet av faren som lå henslengt i veigrøften ved Silkeborg!

I alle år arbeidet inntrykkene inne i Arnes sinn. Savn og sorg er individuelt. Så også for den begavede unggutten. Da han var blitt 48 år skrev han noe ut av seg i boken «Etatsråden». Den var ferdig i 1982. Året etter giftet han seg med Hanne. Samme år kom boken ut. Rent litterært er boken foran sin tid. Det er en roman som er en gyser med et metafysisk aspekt. Erkjennelsen av denne ikke-sosialrealistiske bokstil, den kom først omkring 1990-årene.

Vi er i kjent Munk-verden: I 1940 kjøpte Kaj Munk en stor landeiendom fem mil fra Vedersø. Den var på 260 tønder jord. Det er en svær eiendom! Arne, seksåringen, lekte som barn med ord. Lykke, lykke, lokke, lokke. Så måtte jo stedet bli «Lokkelykke». Og lykke ble det for Kaj. Han var som forvandlet da han kom hit, den verdenskjente dikter! Og barna opplevde det som en forsmak på himmeriket!

Anlegget på Lokkelykke var blitt til noen titall år tidligere, da etatsråden Alfred Sørensen fra København anla og bygget. Her var en villa ved et kunstig oppdemmet innsjø. Alle moderne bekvemmeligheter var det i villaen. Her var innlagt vann til toalett og vasking, gass til oppvarming i stedet for komfyren og så videre. Alt dette var Kaj Munks stolthet! Og det ble hans trygge tilholdssted i krigens tid. Alle så hans merkbare forandring da han kom til Lokkelykke. Da var han i sitt ess! Og det smittet på Arne.

Aldri opplevde jeg Arne så sprudlende festlig, fortellerglad og lykkelig som da en Kaj Munk-seminarforsamling var på hjemvei til Vedersø Klit fra Lokkelykke i 2005. Arne var som forvandlet da han underholdt oss med historier på et høyt plan. Han kjøpte ut Lokkelykke i voksen alder og førte farens ansvar for eiendommen videre.

Men så var det denne etatsråden fra København som hadde eiet stedet som fritidseiendom. Han hadde bygget et mausoleum i en gravhøyde på Lokkelykke, der han og sønnens askelevninger stod i hver sin urne. Etatsråden hadde vendt kristendommen ryggen. Men konen var begravet på Vestre Kirkegård i København.

I omegnen gikk det flere historier om etatsrådens nattlige utflukter. Ja, selv ved høylys dag var ikke Arne trygg, selv med en voksen som holdt ham i hånden. At etatsråden, som selv hadde gitt avkall på evigheten, spøkte, er det ikke tvil om. Samtidig hadde han en trang til selv å bli udødelig. Han reiste minnesteiner over kjente danske som H. C. Andersen, og skrev alltid: reist av Alfred Sørensen.

Hele boken er en roman der etatsråden går igjen, skaper angst, mareritt, lidelse, ulykker, død og uhelbredelig sinnssykdom. Den fortellende jeg-personen er den voksne, men dog smertefulle Arne Munk. Han har den intellektuelle begavelse samtidig som han er smertet for livet av den opplevelse han hadde som 9-åring da faren Kaj Munk ble ført bort og myrdet! Gyseren «Etatsråden» er en vanskelig bok å lese, fordi den inneholder så meget galskap og lidelse, ja, ondskap. Vi er i et spøkelseslandskap, og ikke på det deilige stedet «Lokkelykke», selv om stedet var bygget opp av etatsråden i sin tid.

Her er familiekamp mellom mann og kone (husk, Arne var ikke gift på dette tidspunkt). Han skrev som med erfaring, den kloke livsiakttaker. Og om de tre barna, som om han hadde vært far til dem! Boken er også et oppgjør med samtiden. Det rasjonelle er tidens bud. Nei!, sier Arne Munk. Han trodde på det irrasjonelle, han trodde på Gud. Boken er en kamp mot dem som vil bestemme over ens virkelighetsforståelse! De som ikke vil gi plass for det irrasjonelle. Typisk for ham var påstanden om at når kvinner blir rasjonelle, da skeier de ut!

Hovedgrunnen til at han ikke lot boken handle om «sosial rettferdighet», må det skyldtes dette: «likhetstanken er altødeleggende, rettferdighetskravet er maktbud, mens kjærligheten er inspirasjon», og «når alle forstår at Gud virkelig er Gud, så faller alle eiendomskrav bort….».

Typisk Arne Munk er oppgjøret med legestanden som ikke kan hjelpe, samtidig som de skjuler seg bak sin profesjonalitet. Da datteren i boken blir psykotisk etter å ha vært i nærkamp med etatsråden, skildrer Arne Munk møtet med sykehuset og sammenlikner korridorene med en militær kaserne. La oss lytte til ham: (s.167). «Og dette sted! Det er en pine for meg, denne bedrevitende, oppblåste og pompøse atmosfære, denne systematiserende selvdyrkelse, dette uinnskrenkede pavedømme.

Lange ufølsomme kaserneliknende korridorer, hvor bare de manglende geværer i snorette linjer hindrer forvekslingen – og så dette hvite, reptile personale som gasser seg velbehagelig i dette elveleie, en åndeløs velferdsstat i beklemthet har overlatt dem som ukrenkelig reservat! I denne goldhetens stenørken hadde jeg etterlatt mitt barn-forsvarsløst.»

Dette er på mange måter Arne Munks oppgjør med sin samtid. Det er om dem som sviktet den store frihetskjemperen for Danmark. Faren var mer enn en kristen martyr, drept av umenneskelighetens ideologi, nazismen. Han var Danmarks forpinte sjel som led der andre sviktet. Og hele etterkrigstidens kamp mot Kaj Munk og den sannheten han stod for. Dette bar Arne på hele sitt liv: et land som sviktet faren. Verst av alt: tapet av faren som var myrdet. Så begynte kampen for å rettferdiggjøre Kaj Munk.

Samtidig som han og konen Hanne førte kampen mot fosterdrapet i Danmark, som Børre Knudsen og konen Ragnhild gjorde i Norge. Tilslutt måtte det ende med at den sekulære staten dømte Arne Munk til å rive abortminnelunden i Vedersø (på Arnes eiendom) og ga ham på toppen av det hele en bot på 100.000 kroner i 2008 for brudd på naturvernloven, og ikke mot abortloven som det jo handlet om! Abortsaken ble ikke nevnt!

Samtidig førte han en siste desperat kamp med kirke- og kulturdepartementet for å rettferdiggjøre ettermælet av faren. Hans skriv til statsråden ble aldri besvart i 2008. Selv grep jeg inn overfor statsminister Anders Fogh Rasmussen og fikk forhindret at møblene til Vedersø prestegård, som var i Arnes eie, ikke ble brent opp.

Arnes psyke ble mer og mer skadelidende. Presset mot ham var så stort at hans siste budskap (som jeg trykket opp) var anklageskriftet «J´accuse». Det sier mye om et lidende menneske som ikke får svar! Ikke rart at han på slutten av livet til stadighet drog til Hørbylunde Bakker der faren ble funnet som et lik i veigrøften, fordi lengselen etter faren drog ham dit.

En morgen i 2011 fant Hanne ham liggende død på gulvet. Døden kom som en nåde til ham.

Arne ble begravet i Hover kirke i april 2011. I den samme kirke der en av hovedpersonene i «Etatsråden» ble begravet, moster Stine. Han ville ikke bli begravet i Vedersø som mål for nysgjerrige turister!

Gravsteinen som er fra «Lokkelykke» pryder Arnes grav i dag. Vakkert!

Tross sin smerte og sorg over farens død og mishandling etter 1944, ga Arne Munk så mange mennesker oppmuntring underveis. Hans «raseri» mot medier, samfunn, samtid var berettiget, men det er Arne Munks store menneskelige sider som skal huskes. Også gjennom denne boken som Hanne Munk nå har utgitt på nytt, ved den tid Arne ville fylt 80 år. Det burde være mange Kaj og Arne Munk-venner i Norge som kjøper boken.