Fadervår er ingen regle

Fadervår er ingen regle. Det er en bønn. Bønn kan springe ut fra behov om at ting må bli annerledes. Og når Gud har svart, må bønnen avsluttes. Bønner skal opphøre når de er oppfylt. «Bønn med takksigelse» gjelder ikke lenger. Nå står bare takken igjen. Å fortsette å be om for eksempel «vårt daglige brød» flere tiår etter at vi faktisk har fått det, er i beste fall mangel på erkjennelse hos den bedende. I vårt land er det svært få som trenger å be denne bønnen lenger. Gud har gjort det vi har bedt Ham om for lenge siden.

I bønnen «Skje Din vilje», møter vi bortimot den motsatte problemstillingen: Ingen, med et visst kjennskap til vår Skaper, kan med hånden på hjertet si at det er Hans gode vilje at verden skal se ut som den gjør i dag. Til det har Motstanderen fått sette sitt altfor tydelige preg på den. Men hvorfor? Er det fordi absolutt ingen «ber rett»? Ikke innstendig nok? Er menneskene årsak til at Gud er forhindret i å gjøre Sin gode vilje i verden? Har Han ikke «all makt i Himmelen og på Jorden» likevel? Lytter ikke Gud til en bønn Hans egen Sønn lærte oss å be?