Eutanasi og behandlings-begrensning
Selv garvede klinikere kan gjøre seg skyldig i slikt, noe oppslaget viser. Overlege Stein Husebø viser til «forskjellen mellom aktiv og passiv eutanasi», og tilsvarende snakker mange om «aktiv og passiv dødshjelp». Men i artikkelen fraråder vi nettopp bruk av disse begrepene.
Vi er glade for at Dagen 9.12. omtaler vår undersøkelse om legestudenters holdninger til eutanasi og legeassistert selvmord. Et viktig formål med artikkelen vi skrev i Tidsskrift for Den norske legeforening, var å oppklare begrepsforvirring og hyppige misforståelser om medisinsk behandling ved livets slutt.
Selv garvede klinikere kan gjøre seg skyldig i slikt, noe oppslaget viser. Overlege Stein Husebø viser til «forskjellen mellom aktiv og passiv eutanasi», og tilsvarende snakker mange om «aktiv og passiv dødshjelp». Men i artikkelen fraråder vi nettopp bruk av disse begrepene. I stedet bør man se til nederlandsk begrepsbruk, som i dag også er den internasjonalt etablerte standarden, og da er terminologien «eutanasi», samt «legeassistert selvmord». Noe skille mellom «aktiv» og «passiv» eutanasi finnes ikke i Nederland - som har praktisert eutanasi siden 1973; altså i 40 år.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I tråd med denne oppfatningen definerte vi eutanasi som «leges intenderte (tilsiktede) drap på en person ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel», og legeassistert selvmord som «en leges intenderte hjelp til en person i dennes selvmord, ved å skaffe til veie medikamenter som personen kan innta selv, på personens frivillige og kompetente forespørsel». Det var disse definisjonene medisinstudentene fikk seg forelagt.
Det andre helt sentrale begrepet er «behandlingsbegrensning». Dette betyr å avslutte eller ikke starte potensielt livsforlengende behandling hos døende. Klinisk, juridisk og etisk er dette noe helt annet enn eutanasi, både i Nederland og i Norge: Behandlingsbegrensning gjøres for å spare pasienten for uforholdsmessig store plager ved livets slutt, og dreier seg således slett ikke om å ta livet av pasienten. Mens eutanasi er forbudt og knapt forekommer i Norge, er behandlingsbegrensning en normal, daglig foreteelse ved norske sykehus.
Husebø uttaler også at «det har vært lignende undersøkelser tidligere. En del usikkerhet ligger i at mange tenker at aktiv eutanasi er å avslutte behandling og la en døende pasient dø. De er ikke klar over forskjellen på aktiv og passiv eutanasi». I artikkelen kritiserer vi «lignende undersøkelser» nettopp for å tilsløre slike skillelinjer, og medisinstudentene som deltok i vår undersøkelse var, via våre meget detaljerte definisjoner gjengitt ovenfor, fullstendig klar over forskjellen mellom å drepe og å la dø. De visste derigjennom også utmerket godt at det ikke er noe som heter «passiv» eutanasi.
Begge deler er en styrke ved vår undersøkelse, og det burde Husebø ha kommentert og bifalt, i stedet for å snakke om gamle undersøkelser av tvilsom verdi. Den usikkerhet han viser til, angår derfor ikke vår undersøkelse.
Transplantasjonskirurg professor Odd Geiran uttaler at «Grensen er likevel flytende mellom lindrende behandling når livet er i sluttfasen og det å aktivt bestemme at et medmenneske nå har et så ynkelig liv at noen skal skyve dette mennesket ut av livet». Det er positivt galt; grensen er absolutt. Det er, både i Nederland og Norge, himmelvid klinisk og juridisk forskjell på å gi medisiner for å lindre plagsomme symptomer, og det å gi medisiner for ta pasientens liv.
I det første tilfellet har man en behandlingsintensjon, i det andre en drapsintensjon. Førstnevnte står fast selv om man i sjeldne tilfeller skulle «tippe pasienten over» med medisineringen like før han ville dødd uansett; da er et marginalt kortere liv en bivirkning av god og omsorgsfull lindring. Ved eutanasi er tidlig død aldri en bivirkning; det er selve virkningen.
En utbredt misforståelse hos både leger og lekfolk er at lindrende behandling, i form av for eksempel morfin og beroligende medikamenter, kan fremskynde døden. Men flere studier har vist at det ikke er fare for dette når medisinene gis etter moderne retningslinjer. Tvert i mot viste en nylig publisert gjennomgang av forskningen at livet oftere forlenges med slik behandling.
En kultur for tilbakeholdenhet ved symptomlindring er derimot farlig: Den har dessverre ført til at mange pasienter, tragisk og helt unødvendig, har måttet oppleve sterk lidelse ved livets slutt. Slik underbehandling kan i verste fall få enkelte til å be om eutanasi.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
