BIOLOGISK MANN: New Zealands Laurel Hubbard skal mandag 2. august stille til start i 87-kilosklassen i kvinnenes vektløfterkonkuranse under OL i Tokyo. Hubbard er tidligere nasjonal rekordholder i juniorklassen for menn, da under navnet Gavin Hubbard. Foto: Mark Schiefelbein / AP / NTB

Et OL i politisk korrekthet

Når menn får konkurrere i dameklassen i OL fordi de føler seg som kvinner, har den politiske korrektheten gått over i det absurde.

Neste mandag skrives det idrettshistorie når transkvinnen Laurel Hubbard etter planen skal innta det olympiske vektløftingspodiet i Tokyo. Vi kommer ikke til å være blant de som applauderer.

Den 43-årige newzealenderen, som er født mann og ikke har gjennomgått noen kjønnsskifteoperasjon, skal jakte på olympisk medalje i 87-kilos klassen. Kvinneklassen, altså.

Les også
Forsker: – Problematisk at transkvinner konkurrerer i dameklassen

Laurel Hubbard ble opprinnelig gitt navnet Gavin og har en fortid i vektløfting for menn. Blant annet satte han i sin tid newzealandsk juniorrekord i sin vektklasse.

For ni år siden skiftet Gavin navn til Laurel, startet hormonbehandling og definerte seg selv som kvinne. Hubbard har med sine 43 år allerede for lengst passert den alderen der de fleste fortsatt har mulighet til å hevde seg i idrett på elitenivå.

Men som mann i kvinneklassen er situasjonen tydeligvis annerledes. En OL-medalje til Laurel Hubbard kan være innen rekkevidde.

Den smått utrolige situasjonen at en biologisk mann tillates å konkurrere mot kvinner, er muliggjort gjennom en regelendring som Den internasjonale olympiske komite (IOC) vedtok i 2015.

De nye retningslinjene gjør det mulig for utøvere som er født som menn, å stille opp i dameklassen uten å ha gjennomgått kjønnsskifte. Det eneste kravet som stilles er at testosteronnivået hos utøveren ikke overstiger et visst nivå.

Men biologiske menn vil likevel helt åpenbart ha store fordeler i en konkurranse mot kvinner, selv med et testosteronnivå innenfor grensen.

Som forsker Tommy Lundberg ved Karolinska Sjukhuset i Stockholm forklarte i Dagen i helgen fjerner ikke hormonbehandling fordelene av å ha gjennomgått en mannlig pubertet. Maskulin beinbygning og muskelmasse gir vedvarende konkurransefortrinn sammenlignet med kvinner.

Avgjørelsen om å tillate Lurel Hubbard å stille i kvinneklassen er da også meget omstridt. Aksjonsgruppen «Save Women's Sport Australasia» har protestert mot vedtaket og karakteriserer det som «helt feil av IOC å tillate en 43-årig biologisk mann som identifiserer seg som kvinne, å konkurrere i dameklassen».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå at de kvinnene som skal kjempe om OL-medaljene med Laurel Hubbard er provosert over å måtte konkurrere på så ulike vilkår.

Den belgiske vektløfteren Anna Vanbellinghen som også skal stille til start mandag 2. august, kaller Hubbards deltagelse i kvinneklassen for «en dårlig spøk». Hun påpeker at IOCs avgjørelse er urettferdig mot kvinner.

Menn har nok fordeler i samfunnet vårt som det er, om de ikke også nå skal tvinge seg inn i kvinneidretten og kreve å få delta der.

Det er nettopp denne feministiske kritikken mot biologiske menns inntog i kvinneidretten som gjør aller sterkest inntrykk på oss.

Menn har nok fordeler i samfunnet vårt som det er, om de ikke også nå skal tvinge seg inn i kvinneidretten og kreve å få delta der. Og det med fysiske fordeler som gir dem helt uakseptable fortrinn.

Hvordan har så denne helt absurde situasjonen egentlig kunnet oppstå? Etter vår mening er dette et kroneksempel på hvordan LHBT-rettigheter for tiden effektivt trumfer alt annet. Nå også sunn og fornuftig kunnskap om grunnleggende forskjeller mellom kvinner og menn.

Vi synes feministen Christina Eline Ellingsen, daglig leder i Women's Human Rights Campaign Norge, treffer spikeren på hodet i den tidligere nevnte Dagen-artikkelen. Der karakteriserer hun IOC-vedtaket som «kvinnediskriminerende».

Og Ellingsen beskriver hvordan idrettsledelsen både internasjonalt og nasjonalt nå ofrer hensynet til kvinner for å tilfredsstille transbevegelsens krav.

For idrettens lederskap har det, som hun sier, blitt «viktigere at mennesker som identifiserer seg som trans skal føle seg inkludert enn at kvinner og jenter skal kunne delta i idretten på samme premisser som menn».

Heller ikke vi er særlig imponert over Norges Idrettsforbund i denne saken. På oss virker det nesten som de prøver å legge lokk på debatten ved bruk av hersketeknikker.

Som for eksempel når Håvard B. Øvregård, seniorrådgiver for verdiarbeidet i Idrettsforbundet, kaller det «uakseptabelt», «diskriminering» og «trakassering» å kalle biologiske menn som deltar i kvinneklassen for menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er en effektiv måte å drepe hele ordskiftet på. De kvinnene (for eksempel Christina Eline Ellingsen) som vil diskutere sakens kjerne, som jo nettopp er at transkvinnene biologisk sett er menn uansett hvor mye de kaller seg kvinner, stemples altså av idrettens høye herrer som onde og fordomsfulle.

Ja, nærmest som en type kriminelle, siden diskriminering og trakassering rent faktisk er lovbrudd.

Her er forbedringspotensialet hos Håvard B. Øvregård og resten av idrettsbevegelsen betydelig. For å si det forsiktig.

De har med vitende og vilje stilt opp i et slags verdensmesterskap i politisk korrekt. De har ønsket å vinne gull i klassen for åpenhet, fordomsfrihet og LHBT-vennlighet.

Men de har ikke innsett at de dermed også har skaffet seg et stort problem overfor kvinner, halvparten av medlemsmassen.

For denne utviklingen kan, hvis den ikke reverseres, representerer en trussel mot kvinneidretten slik vi kjenner den i dag.