Et nådens år er over

Nyttårsaften er en dag i ettertankens tegn. De 365 dagene vi fikk i 2014, ligger snart bak oss. Det passer å sitere den svenske forfatteren Stig Johanssons velkjente ord: «Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet».

Tiden er uerstattelig. Mye av det vi ellers har i livet, kan repareres eller fornyes hvis det blir skadet eller ødelagt. Men tiden vi har lagt bak oss, vil for alltid være fortid.

Og framtiden er alltid usikker. Vi vet verken hva den vil bringe eller hvor mye vi selv vil få oppleve av den. Øyeblikket og evigheten er det eneste mennesket har, er det blitt sagt.

IBibelen er menneskets forhold til tiden et sentralt motiv. Det er det gode grunner til. Hovedsaken iDen hellige skrift er jo å bygge bro mellom den evige Gud og det forgjengelige mennesket.

«Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt», heter det i tredje kapittel hos Forkynneren i Det gamle testamente.

Dette kapitlet beskriver hvor kontrastfylt menneskelivet er, hvor viktig det er å glede seg over Guds gode gaver og hvor begrenset evne mennesket har til å forstå Guds verk.

Gjennom flere andre deler av Bibelen får vi likevel noen glimt inn i Guds planer. Det lærer vi mye viktig om hvordan vi som kristne skal tenke om
tiden.

For det første er det tydelig at tidene skifter. Livsvilkårene for menneskene endrer seg på måter som vi ikke alltid kan styre. Det er Gud som er historiens herre. «Mennesket spår, Gud rår», sier et gammelt ordtak.

Vi kan etter beste evne sikre oss på alle bauger og kanter, men tidene våre er til syvende og sist i Guds hånd. Det gjelder både som enkeltmennesker og som fellesskap. Og han fullfører sine planer i sin tid. Om Jesus står det at han ble født «i tidens fylde».

For det andre minker tiden. «Det er stadig kortere tid igjen», skriver apostelen Paulus til menigheten i Korint. Kritiske stemmer kan gjerne snakke hånlig om at kristne har ventet Jesu snarlige gjenkomst i snart 2.000 år, men denne forventningen er både en trøst og en kraftkilde for den kristne menighet. Det bør ikke bikke over i grunnløse spekulasjoner om når det skal skje. Men manglende håp om at Frelseren skal komme tilbake, er et tegn på åndelig sløvhet og søvn.

For det tredje gjelder det å bruke tiden godt. I vår tid er det mye som kjemper om tiden vår. Aldri har vel valgmulighetene vært så store.

De fleste av oss som bor i Norge, har anledning til å realisere drømmene våre på en måte som har vært utenfor rekkevidde for de fleste mennesker opp gjennom historien. Fortsatt er det slik for det store flertallet av dem som lever samtidig med oss. Det er et privilegium, men også et ansvar. Bruker jeg dette i tråd med Guds vilje, slik at min korte tid på jorden kan være til glede for ham og mine medmennesker?

Regjeringen har gått til kamp mot «tidstyver» i den offentlige forvaltningen, som stjeler krefter og oppmerksomhet fra viktige oppgaver. Kanskje burde vi som troende og trosfellesskap gjøre det samme.

For det fjerde gjelder det å sørge for at vi har vår sak med Gud i orden.

«I dag er nådens tid, i dag er Gud å finne», begynner en gammel salme. Slik vil det ikke være for alltid. Det gjelder å bruke nådens tid mens den varer.